Eagle Vision
Vi skal ikke mange år tilbake i tid før det hersket konsensus om at tidenes beste gitarist aldri ville innberette eget livsløp, i egne ordelag, biografisk konseptualisert. Senere tids frafallsskred av rockeikoner endret Blackmores tenkning omkring det selvbiografiske prosjekt. Noe autorisert, litterært verk kom aldri på tale – det ville rekvirere for mye tid og gå på bekostning av unikumets utrettelige higen etter musikalske gjerninger.
Trass i en aversjon mot kameralinser endte forespørselen om audiovisuell historieleksjon som et ypperlig kompromiss. Blackmore ga audiens i flere omganger, på hjemmebane, over et par øl, i sindige omgivelser, og fremstår usedvanlig avslappet og fokusert under decenniets betydeligste bidrag til den musikkdokumentariske sfære.
Hovedprogrammet klokker inn på halvannen time, og ser mannen i svart utlegge minner og refleksjoner omkring så vel barndom, gitarleksjoner med Big Jim Sullivan og sultetiden i Hamburg, som opp- og nedturer med Deep Purple og Rainbow. Rammenarratologien brytes stedvis av betimelige betraktninger fra kolleger, og Gene Simmons overrasker med substansielle spikerhodetreff. Kiss-medlemmet påtar seg gladelig å tale Ritchie Blackmores sak, da geniet selv aldri synes interessert i verken å gi av seg selv utenom det rent artistiske, eller dementere tildragelser, som ovenikjøpet melder overfart til mytologiske domener. Applaus til Simmons som utviser hjerneomløp og anerkjenner at Blackmore ble musiker for musikkens skyld – ikke for penger og berømmelse. Pionérens mørke, opposisjonelle natur skriver seg fra oppvekst og skoleår; jeg er svak for beretningen om femåringen som nekter å smile for sin mors kamera, og som fullstendig lar seg sluke av musikk etter å ha avslørt formynderiets hykleri.
I en årrekke har tidligere bandkumpaner ytret seg verbalt sleivet og bredt om gitaristens lunefulle atferd, ikke minst gjelder så Ian Gillan. Enhver hendelse gestalter minst tre sider – trolig flere, gitt det menneskelige minnets svikeriske natur. Følgelig gjør det overmåte godt å bivåne digniteten selv, Ritchie Blackmore altså, presentere famøse begivenheter fra eget ståsted, det være seg spagettiklammerier eller destruksjon av japanske visum. Bildet blir unektelig fyldigere, og når gitaristen omkring mediokre ”The Battle Rages On” melder I was already disgusted with Gillan, så gis utsagnet begripelig resonans.
Umistelige, mekleriske uttalelser fra avdøde Lord, samt Roger Glover, tilfaller diskursen med tyngde og kjærlighet. Samme sak gjelder David Coverdale, som stiller i skjorte og slips for å hylle nøkkelholderen til egen karriere. Simultant med Blackmores løfterike og uberegnelige musikkproduksjon, har autor Ian Anderson holdt samme fokus og tempo. At herrene utviser enorm respekt for hverandre er ikke nytt, men verdt å dokumentere. Dessuten krysser Blackmore og Anderson stilistiske spor oftere enn allmuen forstår. Intelligente, og morsomme, uttalelser fra Anderson smører glasuren på dokumentarkaken. Ettertekstene har imidlertid knapt rullet ferdige før du snurrer i gang vedheftende tilleggsmaterialet – det er her du virkelig kommer Blackmore tett på livet.
Mitt eneste ankepunkt hviler på at det bemerkelsesverdige bonusmaterialet ikke innvoteres hovedprogrammet i en 134 minutters audiovisuell fest. I folkeopplysningens navn går det uansett ikke å komme forbi ”The Ritchie Blackmore Story” – rikdommen kan med fordel rulle jevnlig over skjermene til rikskringkastingen i kommende dekader. Alt koker ned til en elementær erkjennelse: Du trenger ikke andre guder enn Ritchie Blackmore, som uten selv å ane det formår å definere begrepet lykke på ferden.
5,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 27.11.2015