Kategorier
Skiver

Resurrection Kings | Resurrection Kings

Resurrection Kings er nok et av Frontiers’ samarbeidsprosjekter, denne gang frontet av ex-Dio-gitarist Craig Goldy, supplert av ex-Dio og Black Sabbath-trommis Vinny Appice, ex-Dokken og Great White-bassist (og «Sons Of Anarchy»-skuespiller!) Sean McNabb, og vokalist Chas West (ex-Bonham og Lynch Mob).

Frontiers

Resurrection Kings er nok et av Frontiers’ samarbeidsprosjekter, denne gang frontet av ex-Dio-gitarist Craig Goldy, supplert av ex-Dio og Black Sabbath-trommis Vinny Appice, ex-Dokken og Great White-bassist (og «Sons Of Anarchy»-skuespiller!) Sean McNabb, og vokalist Chas West (ex-Bonham og Lynch Mob). Presseskrivet beskriver dette som en kombinasjon av Whitesnake anno 1987 og Dio anno «Dream Evil» i spedt klassisk Zeppelin og Rainbow. Joda, de fleste rockeband er inspirert av Zeppelin, og Dio-referansen skal de få for (Det er tross alt halve bandet som spilte inn «Dream Evil», spesielt «Silent Wonder» og «Distant Thunder» kunne glidd rett inn der!) og Goldy har en særegen gitarlyd, men jeg sliter med å høre de andre referansepunktene, og låtene er ikke av samme standard. Jeg skjønner hvor de vil hen, men de er ikke der.

Det er helt standard midt-på-treet tradisjonell 80-talls heavy metal, med en vokalist som høres ut som en blanding av Bruce Dickinson og en anstrengt Danny Vaughn – han vrenger tidvis vibratoen for alt den er verdt, og roer aldri ned. Litt dynamikk i vokalen hadde vært kjærkomment. Et kremeksempel på at det ikke nytter med navngjetne musikere hvis du ikke har noen som kan bidra med gode låter og melodier – det holder ikke med småtøffe gitarriff. Skiva fremstår litt sprikende, det virker som om bandet ikke helt har bestemt seg for om de vil være et tradisjonelt metalband a la Dio, eller mer AOR-preget som på «Wash Away» og «Never Say Goodbye», og ender opp prøve ri to hester på en gang. Resurrection Kings fremstilles som et band bygget rundt Craig Goldy, men jeg våger påstanden at dette er i større grad produsent Alessandro Del Vecchios prosjekt, siden han også har skrevet brorparten av låtene, og hans keyboards er klart og tydelig i lydbildet. Det er snodig at han ikke også er medlem av bandet.

Jeg har enda ikke klart å høre igjennom hele skiva uten stopp – den blir for lang, og dabber også kraftig av mot slutten. Det blir for generisk, dette er en skive du har hørt tusen ganger før, og ingenting skiller den ut fra mengden, annet enn navnene på bandmedlemmene.

3/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 29.01.2016