Matador
Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig fordekt solokarriere for Josh Homme. Alle de han har samarbeidet med i løpet av årene har formet musikken og uttrykket til QOTSA til noe som er lett definerbart, men også noe som stadig endrer seg og utvikler seg. Og gjennom andre band, artister og sideprosjekter tar han med seg en essens som han bruker i sin «dayjob» Queens Of The Stone Age.
Så hvordan har ting utviklet seg siden den vakre, melankolske og angstdrevne «…. Like Clockwork» fra 2013? Det begynner som en elektrisk dans rundt bålet, ute i ørkenen, indianertrommer og psykedeliske stemmer i hodet. En trip. «I was born in the desert baby!» første linja setter standarden. Groovy og skittent som ventet på åpningssporet «Feet Don’t Fail Me», god gammel ørkenswing fra QOTSA, med anslag av synth hentet fra 80-tallets new romantics bevegelse.
Den første smakebiten vi fikk fra albumet, «The Way You Used To Do», fortsetter i samme bredbente QOTSA oppskrift, groovy med håndklappende roboter som danser på søppeldynga til sola står opp. Josh Homme har dyppet hånden dypt i den soniske godteposen, lyder vrenges, bilder males og falsetten sitter som alltid bra hos Josh. Som Josh Homme pleier å si «Let’s dance motherfuckers!»
På tredjelåta «Domesticated Animals» strever jeg litt, det er en litt sånn typisk Queens-låt som man ikke helt får taket på. Den er kul, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere den. Synthtemaet fortsetter mer eller mindre til «Fortress», en roligere låt, eller så rolig som QOTSA kan lage låter. Fin låt, men jeg begynner nå å streve litt med synthen, som igjen ligger i bakgrunnen som en påminnelse om at 80-tallet fantes en gang for lenge siden. «Head Like A Haunted House» er den absolutt korteste låta med kun 3:21 i løpetid, og når jeg sier løpetid så mener jeg at denne låta er en fiffig sammensetning av instrumentalspor som er speedet til dobbel hastighet, legg på normal vokal, og man har et morsomt, men litt strevsomt resultat.
Pokker, der er synthesizeren tilbake. «Un-Reborn Again» er ikke interessant nok til at jeg tror den kommer til å vokse på meg, litt sånn standard QOTSA måte å bygge låt på. Nesten 7 minutter lang, og den burde ha mer å by på enn det den har, kunne vært bedre om den hadde blitt kuttet med minst 2 minutter. Og jeg hater saksofoner i rock, med få unntak, dette er ikke et unntak. Begynner å miste litt troen nå, jeg hadde gledet meg så utrolig til nytt album. La oss se hva «Hideaway» har å by på. Yupp, mer synth. Kommer heller ikke til å stå på repeat-lista mi, dessverre.
«The Evil Has Landed» var singel nummer 2 fra albumet, og her fortsetter litt av grooven fra de to første låtene. Swagger, falsett, gitarer og en fantastisk fet avslutning på låten. OG synthen er borte! En helt garantert livefavoritt. Sistelåta er den sarte «Villains Of Circumstance» som igjen byr på en formel som er prøvd og godkjent fra Josh Homme, soniske landskap, sarte tekster og tid for ettertanke.
Så, hva synes jeg, en stor Queens Of The Stone Age fan, om «Villains»? Først av alt, la oss snakke om elefanten i rommet, Mark Ronson. Ja, albumet er produsert av en DJ, mannen bak Uptown Funk, Amy Winehouse sin «Rehab» og Adeles «Cold Shoulder» fra «19»-skiva. Kanskje hadde vi sluppet noe av synth-pastisjene underveis om han ikke var produsent? Eller har Josh Homme blitt påvirket av kompis Mark Lanegan sitt «Gargoyle»-album fra tidligere i år, som også hadde mye synth, men noe som er mer vanlig i Lanegan sitt univers. Kan være, men «Villains» er et album som jeg ikke kommer til å spille fra start til slutt, slik som «Songs For The Deaf» og «…Like Clockwork» (kanskje med unntak av «Fairweather Friends»). Det er et bra og gjennomført album, men jeg vil si at de to første og de to siste låtene foreløpig er de beste, kanskje noen av dem vil gro på meg, men kanskje vil de også ikke det. Går inn i min «nesten»-kategori, og for det er jeg litt lei meg.
3,5/6 | Ørjan Van Wremer
Utgivelsesdato: 25.08.2017