Matador Records
Kjernekvartetten av Josh Homme, Troy Van Leeuwen, Dean Fertila og Michael Shuman har holdt sammen siden 2007, og hermed overdratt steinalderdronningene en viss stabilitet, som særlig «…Like Clockwork» og «Villains» nøt godt av. Årets skive leser unektelig som en prolongasjon av sistnevnte, ladet med driftig idiosynkrasi, samt et og annet blikk i bakspeilet. Uttrykket er ørkenskittent og sultent, men Homme-fremmelig, hvilket borger for sterk melodiøsitet og en utleverende sårbarhet brorparten av dagens muskuløse gitarrockeband mangler. Dennes tonedialekk står i evig skyld til Chris Goss og underkjente Masters Of Reality, men Hommes dager som protesjé var ugjenkallelig over idet «Songs For The Deaf» traff platestativene i 2002.
«Obscenery» avkaster slentrende skimmer i anslaget, med løfterike omkvedsrunder av pop-sensibel falsettsang, hvorunder kvintettens karakteristiske sound alene stryker sultefôrete fans med hårene. Nevnte åpningsspor anskueliggjør dessuten bandets psykedelisk-eksperimentelle dragning, og innbyr til symfonisk intermesso, med smektende kantring. Det er fengende, pent, sardonisk sexy, rufsete og en anelse uforutsigelig, eksakt hva man fordrer av et inspirert Queens Of The Stone Age. Amerikanerne står imidlertid aldri i fare for å tangere «…Like Clockwork»; her foreligger ingen enkeltkomposisjoner på nivå med «No One Knows» eller «My God Is The Sun». Til gjengjeld innestår «In Times Roman» et jevnbyrdig repertoar, med drypp av «Rated R», «Songs For The Deaf» og «Villains». Foruten «Obscenery» taler blåharmoniserte «Negative Space», vindskeivt snertne «Made To Parade» og jagende «What The Peephole Say» albumets sak. Sirkus-apokalyptiske «Sicily» og psykedeliske «Time And Place» (The Doors møter Masters Of Reality) lar seg også høre, selv uten større melodiske vyer.
Platesenit faller til sist i utlegget: Shuffle-ekstensive «Straight Jacket Fitting» reiser sløy, pop-melodisk ørkenrock gitt psykedelisk-symfoniske og metrisk-intrigante injeksjoner, samt sjarmerende Jim Morrison-personifisert tordentalestrekk. Det går å argumentere for at stykket, rent musikalsk, ikke forsvarer samfulle ni minutter spilletid; på den annen side utgjør i det minste «Straight Jacket Fitting» en atypisk studioplatefinale, og er den låten jeg oftest oppsøker fra bandets åttende skive. Sommeren blir alltid litt finere med ny musikk fra steinalderdronningene, og i 2023 danses det best i bekvem tvangstrøye.
4/6 Geir Larzen
Utgivelsesdato 16. juni 2023