Mandag 2. juli 2018
En kveld i legendenes navn, denne uvanlig varme sommerkvelden under denne uvanlig varme sommeren i hovedstaden. Prophets Of Rage, som kjent bestående av folk fra 90-talls gigantene Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill hadde nemlig fått med seg det nærmeste Norge kommer hardcore-legender – nemlig ingen ringere enn Purified In Blood. Det første som slo meg når jeg ankom lokalet litt ut i settet var hvor sjokkerende mange det var tilstede allerede da. Det ser jeg for meg må ha vært utrolig moro for ringrevene, og de nølte ikke med å gi publikum tilbake i mente. Litt grøtete supportact-lyd hadde de riktignok, men det sto ikke tilbake for den sinnsyke energien de formelig blåste ut over de mange fremmøtte. De var veldig flinke til å få med publikum, og jeg bevitnet flere moshpits under settet. De var rett og slett en eksplosjon av blodtight hardcore, og når vokalist Hallgeir Skretting Enoksen gikk ut i publikum under siste låt og satte i gang en moshpit selv vil jeg tro at både band, publikum og hovedakt var fornøyde med jobben. 4,5/6
Men det var dog ikke de et Sentrum Scene fylt til randen var der for å se – det var nemlig de jeg våger å titulere som tidenes feteste supergruppe, Prophets Of Rage. Rett før konsertstart var det så til de grader svett og klamt inne på konsertstedet så jeg tok meg selv i å lure på hvor mange besvimelser vekterne ble nødt til å håndtere under begivenheten. La dog ikke merke til noen, så jeg går ut ifra at det gikk greit. DJ Lord entret brått scenen for å fyre opp publikum, noe han gjorde til gangs. En fet miks av metall og hiphop var naturlig nok det det gikk i, og at mannen er enestående i sitt virke var det ingen tvil om. Å remixe Slayer til hiphop live med mer var høyst imponerende å bevitne, og idet Nirvana brått sluttet og sirenene ljomet ut over lokalet mens resten av bandet kom etter var konserten virkelig i gang. Et gigantisk backdrop større enn veggen bak scenen åpenbarte seg da de smalt i gang med Public Enemy-låta som de har gjort til sin helt egen hymne, nemlig «Prophets Of Rage». Sentrum Scene svarte med et jubelbrøl jeg sjeldent har hørt maken til, og allerede der var de i mål i mine øyne.
Det trøkka så helt vanvittig igjennom samfulle en time og tre kvarter konserten varte med en lyd av guds nåde, og det hersket overhodet ingen tvil om at gjengen ikke bare skal cashe inn på gamle meritter. Bare se for deg en setliste basert på en god del av deres egen skive, som jeg setter meget høyt, pluss noen opprocka versjoner av både Public Enemy og Cypress Hill – og ikke overraskende en høy andel Rage Against The Machine-låter og du skal være bra negativt innstilt av en eller annen grunn for å ikke være i himmelen. Eventuelt ikke like noen av dem, men da hadde du vel strengt talt ingenting der å gjøre.
Gitargud Tom Morello ser ikke ut som en dag eldre enn hva han gjorde i 1992, og jeg skjønner fortsatt ikke hva han driver med på gitaren annet enn at jeg elsker det. Moshinga publikum svarte med til omtrent hver eneste låt tror jeg faktisk man må tilbake til ’92 for å finne maken til også – det var helt klart at samtlige tilstede var særs fornøyd med hva de bevitnet.
Frontfigurene B-Real og Chuck D styrte showet som de aldri har gjort noe annet, noe de for så vidt aldri har gjort heller – men de passet vel så godt inn i både Prophets sine egne låter som Zach De La Rochas arvtagere. Føler meg ganske sikker på at mannen er stolt over jobben de gjør. Nevnes må også det usaklig tighte samspillet mellom bassist Tim Commerford og trommis Brad Wilk – og ikke minst krydderet allerede nevnte DJ Lord gjorde fra sidelinja. Og ikke minst – et uvanlig oppstemt publikum sulteforet på energisk rap/rock fra sine gamle helter. Alt som skal til for en magisk aften med andre ord. Noe jeg aldri har sett før er en battle mellom en DJ og en gitarist, men det fikk vi joggu og det var helt sinnsykt fett å bevitne to av de aller beste i sin klasse gå i musikalsk clinch – og jeg kan trygt si at det endte i en meget sterk uavgjort.
Et godt stykke inn i konserten gikk rockebandet av scenen for å la hiphopperne ta over showet, og intensiteten dalte ikke en smule da de dro i gang noen av de beste Cypress Hill- og Public Enemy-klassikerne som «Insane In The Brain» og «Bring The Noise». Hiphoppere og metallere sto i skjønn forening og holdt gulvet gyngende – et vakkert syn. Og når rockerne kom tilbake og dro til med «Guerrilla Radio» tok publikum moshpitten til et enda større nivå. Jeg har aldri sett Rage, og jeg må tilbake til Sepultura og deres legendariske Kalvøya-konsert for å komme på noe liknende. Rett og slett helt rått av både band og publikum. Tom Morello slapp til for en liten tale rett før slutt, og fikk om mulig den aller største jubelen da han ikke bare skrøt av de som jobber med bandet for å få konserten til å bli noe av, men også de som jobbet på Sentrum Scene den kvelden.
Hva kan så avslutte denne allerede innertieren av en konsert? Får jeg foreslå «Bulls On Parade» og «Killing In The Name» – der sistnevnte ble avsluttet med en «Fuck you, I won’t do what you tell me»-allsang jeg faktisk aldri har hørt tilsvarende til? Jeg er ganske sikker på at samtlige tilstede i hele bygget slang seg med, fra band og publikum til bartendere og vektere til de backstage og videre opp i etasjene. Når jeg tenker meg om tror jeg samtlige i hele kvartalet rundt Sentrum Scene slang seg med også. En ubeskrivelig verdig avslutning av en konsert som presterte å toppe alt jeg har sett på veldig, veldig lenge. Trodde jeg. For idet jeg var i ferd med å forlate lokalet, lyset var på og alt var i boks ga de brått uttrykk for at de bare måtte gi oss en låt til etter deres faste avslutter – for første gang under turnéen visstnok. Hvilken?
«Bombtrack» – jeg tenker det sier sitt jeg. Satan for et band, satan for et publikum og satan for en kveld.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
