Fantasy Records
Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk for her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor en smakebit på hva vi kunne vente oss, nemlig EPen «The Party Is Over» som lovet meget godt, og den selvtitulerte albumdebattanten skuffer ikke det minste lille grann.
Den dropkicker i gang med «Radical Eyes», som ikke er mange sekunder gammel før man hører klart og tydelig hvem som står bak. Tom Morello sine trademark-riff og -lyder blandet med en av verdens tighteste ryggmarg i form av Tim Commerford og Brad Wilk på henholdsvis bass og trommer har blitt hørt mang en gang før, og det blir aldri feil. Vesentlig hissigere i formen enn Audioslave, men ikke helt opp til det frenetiske ursinnet til nevnte Rage – selv om Chuck D og B-Real på vokal tydeligvis mener alvor i sine dommedagsprofetier allikevel. Førstesingel «Unfuck The World», for øvrig årets beste tittel, følger så og det er tidlig klart at vi har med en absolutt killerskive å gjøre. Herlig driv, fengende riff og et refreng som blir sittende gjør denne til en tidlig albumfavoritt og et meget forståelig singelvalg.
Har man med folk fra Cypress Hill må man ha med minst én røykelåt, så også her i form av «Legalize Me». En av de som stikker seg mest ut blant raprocken på skiva da B-Real bytter ut rap med sang her. Knall låt, og spesielt da de halverer tempoet og Chuck D tar over midtveis er vi helt i mål. Knallstarten følges opp med innertieren «Living On The 110» som nærmest gir meg nakkeprolaps hver eneste gang. Klin umulig å sitte rolig til, og jeg begynner å lure på om årets første toppkarakter faktisk er innen rekkevidde.
Den blir imidlertid dessverre allerede på neste spor «The Counteroffensive» utsatt litt til, for det er rett og slett 37 sekunder med tull jeg ikke skjønner meningen med å ha med i det hele tatt. Ikke spesielt kult riff, ikke spesielt fengende driv, og det høres nærmest ut som om DJ Lord bare har sittet og lekt seg en fredagskveld i studio og blitt så fornøyd at han insisterte på å ha den med. Komplett unødvendig og kun til irritasjon. Neste.
«Hail To The Chief» retter opp mye brennkvikt riktignok, for den også blir like kvikt en av de tidlige favorittene på «Prophets Of Rage». «All hail to the chief who came in the name of a thief to ceaze peace» repeteres over et av de feteste riffene på hele sulamitten, og det sier ikke lite, og den høyst unødvendige forløperen er fort glemt. Spesielt når Brad Wilk dobler tempoet på slutten og nakkeprolapsen atter en gang er et faktum.
En av skivas minst bra spor følger så, nemlig «Take Me Higher». Det vil på ingen måte si at den er dårlig, men den mangler litt av det spesielle resten av albumet har hatt hittil, mye på grunn av et litt døllere refreng. Funky og kul er den riktignok allikevel, det skal sies. Og den følges så opp av skivas absolutt beste spor «Strength In Numbers». Bare åpningen her kunne sklidd rett inn i Rage Against The Machines uslåelige debut fra 1992, bortsett fra at den låter 2017. Ubeskrivelig fett vers som toppes av et helt episk refreng som gir undertegnede gåsehud hver eneste gang. Jeg kommer aldri videre uten å ha det sporet på repeat to-tre ganger og vi snakker helt klart om en av årets absolutt beste låter på en skive som kommer også til å ende høyt på lista over årets beste, uten tvil. Jeg kommer virkelig ikke over denne låta, og det har jeg ingen intensjoner om å gjøre heller.
«Fired A Shot» følger så, og selv om den ikke når helt opp til forgjengeren er den allikevel et bra spor på en killer skive hvor refrenget oser klassisk Cypress Hill og glir rett inn i feng-o-ramaet som favner resten av debutanten. Mangler kanskje et lite høydepunkt for å nå helt opp til de største høydepunktene på skiva, noe som definitivt ikke gjelder for «Who Owns Who», som drar opp tempoet et hakk og bidrar til litt avbrekk blant de litt seigere sporene på skiva. Et skikkelig digg rockerefeng av god gammeldags Morello-standard gjør på mange måter hele låta, og den blander seg inn helt der oppe i teten.
Tilbake til nakkeprolaps med «Hands Up» igjen, og jeg må begynne å vurdere om jeg skal sende dem sykehusregningen jeg kommer til å pådra meg. Det er beint ut umulig å sitte stille under store deler av «Prophets Of Rage», og denne er intet unntak. Ei heller på avslutteren «Smashit» som runder av albumet på en meget tilfredsstillende måte. Et album som så til de grader lever opp til skyhøye forventninger.
Man vet hva man får her – det finnes ikke ett sekund som ikke høres ut som Tom Morello i løpet av skivas 39 minutter lange spilletid, men så lenge man som meg setter umåtelig stor pris på hans gjenkjennelige riff og gitarstøyeri vil man kunne kose seg med «Prophets Of Rage» i lang, lang tid. Nykomlingene fra Cypress Hill og Public Enemy glir, ikke overraskende, helt perfekt inn i Morello med sine kumpaners lydbilde, og i disse Trump-tider fungerer det også meget godt med et blodrødt audiotivt tilsvar. Vi er 37 sekunder og et par litt mindre bra låter unna fullstendig toppscore, men de ville også samtidig ha vært de aller fleste andre raprock-skivers absolutte høydepunkter, og da tenker jeg vi har summert debutanten greit.
Hail to the chiefs!
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 15.09.2017