Søndag 11. juni 2017
Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans. Stemningen ble fort satt idet man entret bygningen, for det var satt ut høyttalere rundt omkring i lokalet som spilte fin og rolig loungemusikk som ga en liten følelse av at dette ikke kom til å bli en konsert helt som vanlig.
For Primus er som kjent ikke helt som alle andre, og da de entret scenen fire minutter før spilletid til en intro som vekket minner om klassiske stum-skrekkfilmer, og taket løftet seg idet sjefen over alle sjefer Les Claypool kom på som sistemann, var det ikke til dunder og brak og massivt lysshow som vanligvis bevitnes under liknende rockearrangement. Fint lite eller ingen scenestaffasje fantes, marginalt med scenelys foruten et par røde lysstriper over publikum ble brukt, og alt som foregikk ved siden av bandet skjedde på en filmduk i bakgrunnen.
«Those Damned Blue-Collar Tweekers» startet kvelden, og hvis der fantes enkelte som skulle ha fått i seg alternative substanser før konsert må de ha fått en opplevelse ut av de sjeldne av bakfilmen, for makan til surrealistisk animasjonsfilm har jeg aldri sett. Men det gjorde seg meget godt til musikken og ga konserten det lille løftet den trengte – noe som gjaldt for resten av konserten jeg fikk med meg og. Detaljene rundt det kommer jeg tilbake til.
«Moron TV» var neste låt ut, og animasjon var byttet ut med skikkelig film, møysommelig klipt sammen for å passe i takt med musikken. Meget effektfullt, og jeg fikk her nesten mer følelsen av å være på en særdeles spesiell kinofremvisning med Primus som live soundtrack. For det var absolutt ingen kontakt mellom band og publikum i den første delen av konserten, men når filmene var såpass interessante, bandet låt som en kule og man ble fullstendig stående og måpe av Les sitt basspill som vanlig, trenger man ikke gjøre stort mer heller. «American Life» kunne by på en litt mer politisk snært over konserten, og lite flatterende ting om en viss Trump var det aller første Les Claypool formidlet mellom låtene til publikum på en ganske god stund.
Bassen ble byttet ut med en el-kontrabass til de neste to låtene, nemlig «Jilly’s On Smack» og «Mr. Krinkle», hvor sistnevnte ga kveldens hittil største jubel. Her brukte de sin egen musikkvideo som bakgrunnsfilm og det var en meget kul variant synes jeg. Les spilte for øvrig også i grisemaske på scenen som i musikkvideoen.
Her omtrent slo det meg at man blir glad bare av å se på sjef Les, selv om han ikke gjør så altfor mye ut av seg på scenen – foruten å snu seg et par ganger og se på egen film en gang i blant. Det er bare et eller annet med hele vesenet som gjør at man må smile, og det er utelukkende en bra ting når man skal underholdes. Ellers svingte det som bare rakkeren av hele bandet, noe som syntes på et godt diggende publikum. Eneste jeg til det punktet hadde å noe utsette på var et par jammepartier som ble dratt litt vel langt ut for min del.
Og så var det endelig tid for litt publikumskontakt, og herr Claypool fortalte en fin historie om han og datteren som skulle finne film på Netflix hvor valget faktisk falt på helnorske «Trolljegeren» – ikke overraskende til stor jubel fra de fremmøtte. De samme fremmøtte som til nå virket meget fornøyd med kveldens underholdning.
Etter «Too Many Puppies», kveldens første headbanger-låt, og «Harold Of The Rocks» hadde det gått temmelig nøyaktig en time og det var tid for en liten pause, trodde jeg. Og her begikk undertegnede en kardinaltabbe av dimensjoner, og detaljene jeg skulle komme tilbake til kommer her: For de setter i gang en Skipper’n-episode på storskjermen, et grep jeg synes var veldig morsomt i løpet av episoden – men som allerede ved andre episode ble litt for mye av det gode. Da den tredje episoden startet var det ikke morsomt lenger, og på den fjerde episoden dro jeg hjem. Her var det også tilløp til piping og buing, så det var ikke bare en sur kritiker som reagerte.
For det jeg var helt sikker på kom til å skje i etterkant var at de skulle komme på for å gjøre et par låter til som ekstranumre, noe som for min del var uaktuelt da jeg var såpass grinete for at de hadde brukt så mye tid på Skipper’n, men etter å ha konfigurert med noen veldig sikre kilder som også var tilstede viste det seg at konserten ikke var halvspilt ennå, og de holdt på godt over en time til. Og det var i tillegg den beste delen av konserten. Filler’n.
En kjempeblunder der altså, men til mitt forsvar kan det også sies at jeg antageligvis ville brummet litt i skjegget over fraværet av «Wynona’s Big Brown Beaver» hadde jeg fortsatt vært tilstede, noe jeg slipper nå.
Så summariet av kvelden blir basert på første del som jeg fikk med meg som var en solid oppvisning og vel så det, og blandet med tilbakemeldingene av de nevnte sikre kildene gjør at vi lander på en meget sterk femmer pluss. Men en overdose av Skipper’n (kunne dere ikke i det minste kjørt Tom & Jerry da?) gjør at jeg trekker ned en hel karakter, også legger jeg på et halvt poeng igjen som en beklagelse til bandet fra min side. Bare fordi #convfefe.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
