Cuneiform Records
Verden ble et visjonært unikum fattigere da Roger Trigaux døde i mars 2021. Belgieren etablerte Univers Zero, sammen med Daniel Denis, i 1973, hvis tre første album danner kvintessensen av Rock In Opposition-bevegelsen. Trigaux forlot imidlertid bandet etter «Heresie», til fordel for innstiftelsen av Present, som platedebuterte i 1980. Gitt et mørkt og eksperimentelt, men rocka idiom, med influenser fra klassisk musikk, Magma og King Crimson, tuftet på intrikat kontrapunktikk og utfordrende metrikk, ville det aldri bli mulig å leve fett av Present. Etter «Barbaro»-kolossen i 2009 kunne det synes som om hele prosjektet var i ferd med å lide en stille død. I 2018 etterstrebet manager Michel Besset telefonisk og digital kontakt med Trigaux, som satt avsondret og isolert i en spartansk leilighet, ridd av sykdom, og komponerte ny musikk, med fanden i hælene. Manager og bandkolleger lot seg imponere over det nyskrevne materiale, og overtalte gjenglederen til å nedfelle stoffet i studio. Resultatet utkom i år under tittelbladet «This Is Not The End» – en fantastisk svanesang, som, tragisk nok, aldri kom Trigaux for syn; han døde underveis i prosessen, men ville unektelig ha vært stolt over sitt diskografiske endepunkt. Albumet sveiper over alt det man forbinder med Present: Komplekst jukstaposisjonerte repetisjonssløyfer, alternerende metrikk og selsomt tonespråk, med bredbent, rocka overbygg. Present er unektelig progressiv rock for viderekomne, men samstundes abstrus fengende og musikkbejaende. «This Is Not The End» fylles av tre ekstensive komposisjoner, hvor åtte minutter lange «Contre» går rett i strupen på lytteren, som et organisk Art Zoyd. Liesbeth Lambrecht fiolinstemmer skylder melodisk til King Crimsons David Cross-æra, og horror-maler stykket med blendende ubehag. Kompet forøvrig, anført av gitarist Francois Macksoud, Trigaux på klaviatur og Dave Kerman i batteristsetet, fremstår så attakkerende fertilt og lite geriatrisk at det burde inspirere enhver utøvende musikere i pensjonsalder. «Contre»s hymnologiske coda, forøvrig på par med 1970-åras Goblin, gir hint om albumets kommende crescendo. Klaver- og klarinett-tunge «This Is Not The End Part 2» representerer repertoarets ettertenksomme, og stundom elegiske fraksjon, som et melodisterkt sirkusnummer for skånselsløst rockeband og kammerorkester, mens 26 minutter vidstrakte «This Is Not The End Part 1» vanskelig kunne deponere et heftigere ettermæle. Stykket er tredelt, og bygger nennsomt og dynamisk forstemmende til en ti minutter lang finale, som forsyne meg er det ypperste jeg noen gang har hørt fra Presents hånd. Heri buntes Trigauxs Univers Zero-gjerning med iskald og vakker synthesizerminimalisme, klassisk modernisme, dommedagsbasunpotens og melodisk suveren progrock i insisterende, synkopert 7-takt, kronet av et saksofonostinat i kontakt med selve livsgåten. Det samspilles stakkåndet; enhver metrisk, tonal og melodisk omstilling er meningsbærende, og idet mesterverket strippes for alt unntagen den dype klavertonen, vil jeg bare høre det én gang til… I 2024 kommer man ikke forbi Trigauxs testamente, komponert mens livet ebbet ut. Jeg frister å nytte uttrykket «sjokkerende bra».
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 29. mars 2024