Søndag 16. oktober 2016
Etter å ikke ha spilt konserter på over ett år, startet Placebo årets turné i Århus i Danmark på torsdag. Det gikk ikke helt etter planen – Brian Molko tok av seg gitaren etter to låter og ruslet bort til kollega Stefan Olsdal for et par minutters amper diskusjon, før han satte seg på trommepodiet og bablet vås inntil han ble ført av scenen, og opptredenen var over. (Brian, did you forget to take your meds?) Men Brian hadde bare tatt noen piller som legen hans SA ikke sto på dopinglista, så det var ikke hans skyld! Brian er helt uskyldig! Og skulle selvsagt ikke utestenges fra Sentrum Scene av den grunn!
Dagens forband var The Mirror Trap fra Dundee i Skottland, et seksmannsband som Placebo i flere år har tatt under sine vinger. De fikk en drøy halvtime til å overbevise Oslopublikummet om at de hadde noe å fare med, men fremsto mest som et irritert Suede uten nyansene og angsten. Å varme opp for et utålmodig Placebo-publikum må være en utakknemlig oppgave.
Årets Placeboturne er i anledning 20-årsjubileet for både bandet og debutskiva, innspilt den gang Placebo var en trio. I 2016 er de redusert til en duo pluss fire ekstra backingmusikere – bak Molko og hans kaptein og multiinstrumentalist Olsdal, har de en trommis, en ekstra gitarist/bassist, en keyboardist/bassist og en fiolinist/keyboardist plassert bakerst på scenen.
Etter en introtape av «Every You Every Me» (som glimret med sitt fravær for første gang siden utgivelsen), og med bandets historie på storskjerm, kommer bandet på scenen og drar igang med «Pure Morning» og «Loud Like Love». Vi er litt spente på formen til Brian i dag, men han ser ut til å være i rute igjen. Bandet låter derimot litt famlende i starten, men de tar seg gradvis opp. Den nye singelen «Jesus’ Son» fra den like nye samleskiva «A Place For Us To Dream» har de færreste i lokalet hørt, men den blir tatt høflig imot. Enda mer obskur var «Lazarus», som kun er utgitt som B-side, men for hardcorefansen var dette et særs velkomment innslag.
Lyden på Sentrum Scene er krystallklar denne søndagskvelden (det gjaldt dessverre ikke forbandet) og det bidrar til å løfte stemninga, og en halvtime ut i konserten låter alt såre vel. To av kveldens absolutte høydepunkter kommer som en dobbel punch – fantastiske «Twenty Years» med Olsdal på pianoet sitter som ei kule, og «I Know» fra debuten presser frem både gåsehud og tårer i øynene på undertegnede. Og da gjør de noe riktig.
Brian Molko har aldri vært den som skravler mye mellom låtene (unntatt i Århus, da!), men denne kvelden er han ekstremt fåmælt – vi er ti låter ut i konserten når han mumler et «Thank you» etter en låt, og stort mer sier han ikke i Oslo. Han synger like bra og karakteristisk som man kan forvente, men ellers virker han ganske fraværende. Stefan Olsdal kommuniserer faktisk mer med publikum enn det Molko gjør.
Neste store høydepunkt kommer med «Without You I’m Nothing», med bilder av bandet med David Bowie på storskjermen. (Bowie var som kjent massiv fan av Placebo, og inviterte dem flere ganger til å være forband for ham, før de i det hele tatt hadde gitt ut ei skive. Og de spilte selvsagt inn denne låta som duett.) I kveld tar Olsdal Bowies vokal, og det funker over all forventning. Nok en gang stritter gåsehuden når låta når sitt klimaks.
Debutskiva besøkes igjen med en dystrere versjon av «36 Degrees» og den svært sjeldent spilte «Lady Of The Flowers». Selv om mange av oss har et nostalgisk forhold til disse låtene, viser de mest av alt hvor mye Placebo har vokst som band på 20 år, og disse eldste låtene fremstår nærmest simple i sammenligning med det nyere materialet – jeg er plutselig ikke helt sikker på hvor bra debutskiva har tålt tidens tann. (Den er i hvert fall ikke deres mesterverk – Placebo hadde enda ikke slått ut i full blomst da.) De avslutter hoveddelen av konserten med de to låtene med de treffende titlene «Song To Say Goodbye» og «The Bitter End», og nå har publikum endelig blitt varme i trøyene.
Ekstranumrene byr på enda to låter fra debuten, «Teenage Angst» og «Nancy Boy», hvor de fleste av backingmusikerne kan ta seg en liten pause, før de avslutter med «Infra-Red» fra «Meds». Et siste ekstranummer gir oss det som en gang i tiden var en Kate Bush-låt – men de siste ti årene har «Running Up That Hill» tilhørt Placebo og ingen andre.
Til tross for en litt vaklevoren åpning og en frontmann som ikke var i det kommunikative hjørnet i kveld, leverte Placebo varene i Oslo – til de grader. Setlista var nærmest optimal, med et par mangler («Meds»? «Taste In Men»? «Post Blue»? «Every You Every Me»?), men vi kan ikke få alt. Vi har sett Placebo bedre, men dette var kun den andre konserten på turneen, etter et drøyt års pause fra scenen. Når bandet har fått synkronisert seg og unnagjort et par konserter til, så kommer dette til å låte helt fantastisk.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
Les også vårt intervju med Brian Molko fra noen år tilbake!
