Søndag 13. august 2017
Det er nøyaktig ett år siden sist indiedronninga Polly Jean Harvey besøkte Oslo, under Øyafestivalen i fjor. Og det showet vi fikk servert i Oslo Spektrum var ikke helt ulikt. Hun turnerer fortsatt med sitt nyeste album «The Hope Six Demolition Project», og det var herfra vi fikk flest låter denne kvelden, i tillegg til den forrige applauderte skiva «Let England Shake».
Konserten var langt fra utsolgt, rundt 3.000 hadde funnet veien til Oslo Spektrum denne søndagskvelden. PJ Harvey og hennes 9-mannsorkester kom marsjerende ut på scenen til «Chain Of Keys», med hovedpersonen selv godt plassert i bakgrunnen mens hun trakterte saxofonen sin. For det skal hun ha, godeste Polly, at hun fremstår ikke som noen diva på scenen, hun er flink til å fremheve resten av bandet. Dette kom tydelig frem i partier uten vokal, hvor hun satte seg i bakgrunnen for å la bandet briljere alene. Som for eksempel under «All And Everyone», for øvrig en særs stemningsfull låt, eller under «The Wheel» hvor hun trakk seg bakover på scenen sammen med resten av bandet mens hun spilte sax. Både John Parish og Mick Harvey, som hun begge har samarbeidet med i flere år, var selvfølgelig en del av ensemblet. De fleste i bandet viste seg å være multi-instrumentalister, for eksempel varierte det fra å være null til tre keyboardister fra låt til låt.
Etter åpningslåta fulgte de opp med to låter til fra den nye skiva, «The Ministry Of Defence» og «The Community Of Hope». De fete trommene på førstnevnte gjorde seg ekstremt godt live. Men det var vel ikke før vi hørte introen til «Let England Shake» at det ble skikkelig liv i publikum. «Dear Darkness» var en høydare, hvor Harvey fikk stå i spotlighten alene, og vokalen hennes ble nærmest kun akkompagnert av tangenter og Parish’ koring. Under den nedtonede «White Chalk» kom det tydelig frem hvor fantastisk stemme Harvey faktisk har, og når den ble avsluttet med strofen «There’s blood on my hands» var det ganske effektfullt. Her fikk vi også, for første og eneste gang denne kvelden, farget lys på scenen. Grønt sådan.
Høydepunktet for undertegnede kom på slutten da både «Down By The Water» og tittelsporet fra «To Bring You My Love» kom etter hverandre. Og først etter dette, etter 16 låter, kom de første ordene vi fikk høre fra Polly Jean, «Thank you», før hun presenterte hele bandet for oss.
Deretter rundet de av med «River Anacostia», innledet med en lang nynneintro, og Harvey åpnet munnen for andre gang denne kvelden og avanserte språket til «Thank you very much». Ensemblet gikk så av scenen – til stående applaus og trampeklapp fra publikum. De brukte tiden godt på bakrommet, jeg var et øyeblikk usikker på om de ville komme tilbake, det hadde vært helt i PJ Harveys ånd å ikke gjøre det – hun sparer definitivt ikke de mest kjente låtene til obligatoriske ekstranumre. Men de så seg nødt til å komme tilbake og gi oss to låter til; «Near The Memorials To Vietnam And Lincoln» og «The Last Living Rose». Etter det fikk vi Harveys tredje og siste uttalelse for kvelden, «Thank you so much», før alle ti på scenen stilte seg på rad og rekke og stirret på publikum en lang stund, helt til Harvey forlot arenaen og vi forsto at det var dags for oss å gjøre det samme.
Man skulle tro at folk som møtte opp på konsert på en søndag, med såpass sær og lite tilgjengelig musikk som PJ Harvey, var dedikerte fans. Men selv her var det folk som satt på tribunen og skravla over en pils eller to. Heldigvis var disse i fåtall, og ble fort hysjet på av folk rundt. For brorparten i salen fulgte pliktoppfyllende med på det som foregikk på scenen – dette var mer en forestilling enn det var en konsert.
Men nok en gang måtte jeg tusle slukøret hjem uten å ha hørt noen låter fra debutskiva «Dry» fra 1992. Og sjansen til å få høre noen av disse igjen live øker vel ikke akkurat med årene, ettersom dama stadig fortsetter å skrive ny bra musikk. Av hele katalogen på ni studioalbum var det tre av dem vi ikke fikk noen smakebiter fra.
I tillegg til et fåtall gamle låter er det eneste negative jeg har å trekke frem at jeg savnet litt mer kontakt med publikum. Og lysshowet kunne gjerne vært litt mer spennende. Når samtlige på scenen var kledd i svart, og bakgrunnen stort sett også var svart, ble det rett og slett litt mørkt. Men PJ Harvey er kjent for å være en kompromissløs dame – hun gjør sine egne greier, og ikke nødvendigvis hva folk forventer.
Vel blåst, Polly!
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
