Søndag 29.september 2019
Pixies besøkte Oslo på den europeiske delen av turnèen som promoterer deres nyeste skive «Beneath The Eyrie», og spilte på et Sentrum Scene som hadde vært utsolgt lang tid i forveien. Deres forrige besøk i byen var på Øyafestivalen i 2017. Forventningene var høye før bandet gikk på, folk sto og trippet og gledet seg til at det skulle starte. Dette er bandet som David Bowie engang beskrev som det «psykotiske Beatles» og omtalte musikken deres som «noe av det mest fengslende på hele 80-tallet». Kvartetten består i dag av tre av de orginale bandmedlemmene; frontmann Black Francis (eller Frank Black/Charles Thompson), gitarist Joey Santiago, trommis David Lovering; og siden 2014, bassist Paz Lenchantin (som også har jobbet med A Perfect Circle og Queens of the Stone Age). De gikk på en mørklagt scene og startet en 37 låter lang setliste uten å anerkjenne at det var et publikum i salen, og sto med ryggen mot publikum mens de spilte «Cecilia Ann», en Surftones cover. Ingen kunne se noe særlig, bare noen vage silhuetter på scenen. Dette var en klar beskjed – her handler alt om musikken.
I den omfattende setlista fikk vi låter fra debut-EP’en «Come on Pilgrim», deres fire første og klassiske album («Surfer Rosa», «Doolittle», «Bossanova» og «Trompe le Monde»), samt fra de tre skivene de har gitt ut siden 2014 uten original bassist Kim Deal («Indie City», «Head Carrier» og deres nyeste album, den gotiske «Beneath the Eyrie»). Dette er definitivt ikke et band som baserer seg på de gamle klassiske skivene for å holde publikum fornøyde – de var trygge nok på seg selv til å spille nesten hver eneste låt ifra årets «Beneath the Eyrie», som er deres beste album etter årtusenskiftet. De nye låtene som ble best mottatt av publikum var «On Graveyard Hill» og «In the Arms of Mrs. Mark of Cain», og det er lett å forestille seg at disse to forblir på setlista også på fremtidige turneer. Bandet tok også turen tilbake til sine surf-røtter med den nifse «Los Surfers Muertos», med Lenchantin på vokal.
Som alltid er det de best kjent eldre låtene som høster høyest applaus i publikum. Det betyr ikke at den nye skiva ikke er like bra, men den er helt ny, utgitt for et par uker siden, og store deler av fansen har knapt hørt låtene herifra. Under «Caribou» fikk Francis kjørt den røffere siden av sin vokal, spesielt da han skrek «Repent! Repent!», noe som ikke ville vært malplassert i en death metal-låt. Under «Vamos» var det gitarist Joey Santiago som fikk spotlighten på seg, mens han brutalt torturerte gitaren sin med psykotisk hyling og soniske lyn. Det var den mest fantasifulle fremførelsen på gitar du kan forestille deg. Francis’ evner på rytmegitar er også undervurderte, men kom til sin rett på «Gouge Away». Kveldens største jubelbrøl fra publikum kom i starten av «Where Is My Mind», «Monkey Gone to Heaven», «Here Comes Your Man» og «Debaser». Enkelte i publikum begynte å trekke ut av salen etter «Debaser», men det var verst for de, for de gikk glipp av fire låter, deriblant det intense ekstranummeret «Bone Machine», hvor Lovering var på sitt aller beste bak slagverket.
Francis sa ikke et ord til publikum en eneste gang, og visst skapte det en følelsesmessig distanse mellom band og fans. De fleste forventer at en frontmann skal være underholdende og sjarmerende og snakke til publikum, eller i det minste introdusere låtene. Men det er ikke hva Pixies er. Som jeg sa, med Pixies handler alt utelukkende om musikken. (Intervju med Pixies i neste nummer av Norway Rock Magazine!) 5/6
Tekst og foto: Anne-Marie Forker