13-15 juni 2019
Hovedattraksjonen på PiPfest for oss i NRM var Madrugada, som var headlinere på avslutningskvelden. Like fullt, vi var på plass hver kveld for å sjekke ut også et knippe andre artister med elementer av rock i musikken, og vi fant såvel indie rock som dance rock og sogar spor av poprock.
Torsdag
Med en blanding av indie, shoegaze, stoner og grunge toppet Kurt Vile and the Violators festens andrescene på åpningsdagen.,Vile (tidligere leadgitarist for The War on Drugs) tilbrakte mesteparten av tida bak en gardin av hår, med innlagte smågløtt ut mot publikum. Ikke noe nytt i at han er av en laid back natur, men denne gang hadde dette også smittet over i det musikalske. Vokalen manglet innlevelse gjennom brorparten av konserten, med unntak av sporadisk hyling av tekst, som for å holde folk våkne. Gitarspillet hans kan ofte være nydelig, men her var det rett og slett svakt i store deler av settet. Uansett, det tok seg dog noe opp mot slutten med fine framføringer av «Wakin’ On a Pretty Day» og «Pretty Pimpin’», til god respons. Ved siste låt hadde likevel halve folkemengden bevegd seg mot hovedscena for å finne en god plass til kveldens hovedband. 2/6
New Order, bygget på restene etter Joy Divisions implosjon, byr på en blanding av rock og dansemusikk. Tre originalmedlemmer igjen; Bernard Summer (vokal/gitar), Gillian Gilbert (synth) og Stephen Morris (trommer), og i live-sammenheng kompletterer Phil Cunningham (gitar/synth) og Tom Chapman (bass) bandet. En fullstappa park tok vel imot åpninga med «Singularity» fra 2015s «Music Complete», akkompagnert av bilder fra Berlin. Det var i det hele tatt sterke visuelle virkemidler i bruk gjennom det hele, i form av både bilder og lys. Etter hvert som lysetting intensivertes, brøt Summer ut i et hjertesukk vedrørende dennes noe reduserte effekt i den lyse norske sommerkvelden, i forgjeves lengsel etter et mer effektfullt og mørkere bakteppe. Settet inneholdt et solid knippe Joy Division-perler, som en markering for 40-årsjubilanten «Unknown Pleasures»; «She’s Lost Control», «Shadowplay» og «Transmission». New Order-låter inkluderte «Bizarre Love Triangle», «Your Silent Face», «Perfect Kiss», «Subculture» og klassikeren alle kjenner; «Blue Monday». Avslutningsvis ble «Love Will Tear Us Apart» servert, som en hyllest til Joy Division og Ian Curtis, til publikums tydelig store fornøyelse. 4,5/6
Fredag
Rolling Stone kalte en gang The 1975 for et av rockens ‘største nye band‘, så da falt det seg naturlig å skulle sjekke dem ut. NRM vil vel kanskje bestride at de er et rockeband, men de har nå noen poprock-låter å by på inni all den andre popen, som den litt Snow Patrol-liknende «Sex», servert blant ekstranumrene. Ellers krydrer de også popen sin med elementer av elektronika og R&B. De er i alle fall åpenbart et populært band, med en engasjerende og karismatisk frontmann i Matthew Healy, som leverte en energisk opptreden, dansende rundt mikrofonen. Han deltok også i en slags formasjonsdans med et par dansere, hvilket ga denne rockelskeren en trang til å bare Run to the Hills. Resten av bandet framsto ganske så dølle i sammenlikning. 3/6
Lørdag
Madrugada trollbinder ennå publikum både ute og hjemme med sine comeback-konserter i år, som markerer 20-årsjubileum for debutskiva «Industrial Silenc», og denne framføres da også live. Som headliner på avslutningskvelden i parken ble dette ei heller noe unntak, og det var en anseelig folkemengde til stede. Ingen overraskelse der, ettersom de tidligere i år solgte ut Oslo Spektrum to ganger. Bandets kjerne består av Sivert Høyem (vokal/gitar), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer) og kompletteres med Christer Knutsen (keys/gitar) og Cato Salsa Thomassen (gitar) på scena. Enkelte gitarsoli unntatt; bandet holder seg i bakgrunnen, og hovedfokuset rettes mot Høyem. Jubilantens låtrekkefølge ble lettere stokket om da sjelfulle «Vocal» åpnet settet, en atmosfærisk start i det solen gikk ned og sommernatta senket seg over Sofienbergparken. Litt lydtrøbbel underveis, som noe dominerende gitar, uten at dette i grunnen påvirket framføringene stort. Det var i det hele tatt strålende god lyd gjennom hele festivalen.
«Strange Colour Blue» ble et klart høydepunkt, og denne låter som noe Nick Cave eller The Doors kunne ha skrevet. Det er lett å forestille seg Jim Morrison levere lyrikk som ‘Pushing through, Pouring rain, Nearly there, Nearly there’ og Nick Cave snerre ‘Running down the window, like a vein on my arm, yeah!’, og Høyem er en mester til å formidle slike mørke, uhyggelige stemminger. Framføringa var intens og tett gjennom hele settet, og de spilte som et band som aldri hadde vært fra hverandre.
Høyem fortalte litt fra bandets historie og nevnte bl.a. magien som oppstod mellom bandmedlemmene da de lagde låta «Electric», ikke langt fra parken. Under framføringa av denne var det da også en spesielt vennlig dynamikk mellom Høyem og Knutsen, der førstnevnte lot armen ligge lenge over sin gamle venns skulder, nesten som en omfavnelse.
Ekstranumrene toppet seg med «The Kids Are on High Street» fra 2005s «The Deep End», og denne ble levert med nesten Michael Stipe-liknende vokal. Madrugada klarer å høres ut som en rekke andre band samtidig som de hele veien beholder sitt distinkte særpreg, og mange hender ble løftet i været i glede over et av norsk rocks fineste bands retur. 5/6
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
