Fredag 24. januar 2025
Jeg og Pantera går, som de fleste andre til stede, way back. Jeg er til og med en av de heldige som fikk oppleve Pantera med nettopp Vinnie og Dimebag på 90-tallet da de totalt utsletta Sentrum Scene med en konsert som fortsatt er noe av det råeste jeg har sett.
Det første spørsmålet som reiser seg er om det er innafor å pushe de andre prosjektene til Phil Anselmo før konsertstart, eller om det burde velges en annen intro enn en av deres egne låter vi håper på å høre – men dette var fort glemt da teppet falt og “A New Level” satte igang festen. Å følge denne på med “Mouth For War” ble nesten litt i overkant for undertegnede som brått ble 16 igjen for en stakket stund.
Det var, som sist, en meget ydmyk Phil Anselmo som tidlig annonserte at dette var en hyllest til Dimebag Darell og Vinnie Paul, og det var vanskelig å ikke ta han på ordet på akkurat dét da mye av konserten viste videoer av disse frafalne kvelden igjennom.
Et tidlig høydepunkt, bortsett fra selve starten, kom i “I’m Broken”, der absolutt alt satt akkurat der det skulle og viste hvorfor Pantera er et av tidenes feteste metallband. Og i motsetning til hitparaden under Tons kunne de her også dra frem litt mer ukjente ess, som “Suicide Note Pt II”, som i hvert fall ikke la noen demper på stemningen – her kom også de første taktfaste “Pantera!”-ropene i etterkant.
Å kunne levere en konsert med godbitene “5 Minutes Alone” rett etterfulgt av “This Love” er veldig få band forunt, og her blåste Pantera oss fremmøtte rett til himmels.
Kveldens definitivt mest rørende øyeblikk var under “Floods”, da alt av bakgrunnsvideo var dedikert utelukkende til Vinnie og Dimebag – da kom det til og med en liten tåre samtidig som det rykket godt i overleppa på undertegnede. Et meget sterkt øyeblikk! Det føles så riktig det de holder på med nå, og jeg vet ikke om noen som kunne steppa inn med større respekt og verdighet enn nettopp Zakk Wylde og Charlie Benante.
Før en av kveldens definitive nedsablere “Walk”, fikk vi en aldri så liten hyllest til våre helt egne Satyricon til stor jubel fra de fremmøtte. Phil A. vet hvilke knapper han skal trykke på, og gjør det med stil. Og jommen kom ikke både Satyr og Frost fra nettopp Satyricon på scenen for en aldri så liten gjesteopptreden. Dritfett!
Fint var det også med avslutningen til “Hollow”, men her skulle jeg gjerne ha hatt hele låta da jeg synes det er blant et av Panteras absolutt sterkeste kort. Men vi tar det vi får, gjør vi ikke? Og vi gjør det i hvert fall når de blåser oss alle atter en gang veggimellom med “Cowboys From Hell”, og man begynner å lure på hvordan i alle dager de har tenkt til å toppe det her.
Joda – “Fucking Hostile” funker rimelig greit til akkurat dét, og når det ble avslutningslåta for kvelden og Charlie Benante attpåtil fikk ta en aldri så liten Kiss-hyllest helt til slutt var vi i mål og vel så det. Ei lita nikk til Led Zeppelin før mikedrop avsluttet så seansen, og jeg nekter å tro at noen tilstede var misfornøyde med kvelden.
Å vokse fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum ved rett og slett å ikke eksistere i mellomtiden, og attpåtil med to bandmedlemmer som ikke bare ikke er blant oss lenger, men i tillegg starta sjiten, sier veldig mye om Panteras legacy, og i kveld viste de oss hvorfor de har den plassen i metallhistorien som de har – akkurat som de gjorde på Tons. Så selv om det kanskje ikke ble like nedsabling som da, var de farlig nære og sementerte med det sin plass som et av tidenes viktigste og beste metallband.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker