Mandag 13. november 2017
Det har skjedd mye i løpet av de snart seks årene som har gått siden Pain Of Salvation fra Eskilstuna sist sto på en scene i Norge, men mange nye skiver har det ikke blitt. Ser vi bort ifra de alternative nyinnspillingene på «Falling Down» fra 2014, er det kun årets «In The Passing Light Of Day» som har gitt oss nye låter fra Daniel Gildenlöw & co siden sist. Hovedgrunnen er selvsagt at frontmannen i månedsvis lå på sykehus og kjempet for sitt liv etter en hissig streptokokkinfeksjon i 2014. Og rekonvalensen tok sin tid. Men det ga ham i det minste inspirasjon til å skrive de nye låtene, som også sto i fokus denne mandagskvelden på John Dee.
Det var på langt nær fullt i lokalet, men de par hundre som hadde møtt opp, var dedikerte fans, og stemningen var høy fra det øyeblikket bandet dro igang med «Full Throttle Tribe». Heldigvis var det glimrende lyd denne kvelden, og man kunne høre ikke bare alle instrumentene, men også vokalen til alle fem – de fire andre backet stadig opp den ekstremt lidenskapelige og følelsesladde stemmen til Gildenlöw. Den mannen har forlengst etablert seg som en av mine absolutte favorittvokalister, og i særklasse i Skandinavia.
Et par ord om resten av bandet – idet man trodde Pain Of Salvation var i ferd med å bli et soloprosjekt for Gildenlöw, og at resten av bandmedlemmene bare passerte igjennom rekkene i en evig svingdør, så har de nå etablert seg som en legitim besetning. Ikke bare har trommis Leo Margarit vært med i ti år og keyboardist Daniel Karlsson i seks år, men de har fått tilbake bassist Gustav Hielm (ex-Meshuggah) som spilte med bandet på 90-tallet, og det var en særs hyggelig overraskelse for undertegnede å se den dreadlockede gitaristen Johan Hallgren entre scenen. Etter 14 år i bandet spilte han sin siste konsert med PoS på Sentrum Scene som support for Opeth i 2010, men vendte tilbake til rekkene i sommer. Og der hører han hjemme.
Pain of Salvation er blitt et skremmende bra band, de er sykt presise, og alle gjør en strålende innsats på både sine respektive instrumenter og på kor. Det er intrikate låter som de tidvis improviserer over på scenen, men uten at det noensinne blir introspektivt. Som nevnt var fokuset naturlig nok på den nyeste skiva «In The Passing Light Of Day», som var representert med seks låter – tre i starten av showet og de tre avsluttende. 2002-skiva «Remedy Lane» har etablert seg som bandets klassiker, og herfra fikk vi konsertens midtparti med «A Trace Of Blood», «Rope Ends» og en aldeles strålende «Beyond The Pale». Og kveldens fantastiske versjon av «Ashes» (den beste låta Queensrÿche aldri skrev) var verdt inngangsbilletten alene.
Nok et høydepunkt fikk vi da de to Daniel’ene gjorde en vakker «Silent Gold»på egen hånd, mens de tre andre etter hvert kom på scenen for å kore. Og avslutningen «On A Tuesday» var bare mektig, så mektig at den gjorde publikum oppriktig utmattet – i den grad at det nesten (men bare nesten) ble feil at de kom på scenen igjen for et ekstranummer. For når dette ekstranummeret er det 15 minutter lange tittelsporet fra nyeste skiva, som bare trollbinder publikum, så er alt såre vel. «The Passing Light Of Day» er riktignok en lang, tidvis stillfaren, og dypt personlig kjærlighetserklæring til Gildenlöws kone, men man hører ikke et knyst fra et oppmerksomt publikum i de stille partiene. Den enerverende summingen av stemmer og latter som man er blitt så vant til på vanlige konserter, var nærmest fraværende her. De helvetes høyt løftede mobilkameraene som vanligvis sperrer utsikten var holdt til et diskret minimum, og vi observerte nesten ingen som sjekka newsfeeden på Facebook underveis. Publikum var faktisk opptatt av det som foregikk på scenen, og fulgte engasjert med. På en konsert i 2017. Slå den!
Så joda, dette var meget, meget bra. Men Pain Of Salvation er alltid bra, og jeg har sett dem enda bedre. Enkelte låter var også dypt savnet i den elleve låter lange setlista, men likevel står denne konserten seg til en bunnsolid, sterk femmer.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
