Øyafestivalen 2016

Aurora på Amfiet.

ANE BRUN
Aurora er åpenbart en litt hottere potet enn Ane Brun om dagen, ettersom hun spilte på en større scene, men Ane Brun inntok scenen på Vindfruen like etter henne – lett dansende i oransje silkedrakt, sammen med sine syv medmusikanter. Og den autoriteten Aurora måtte mangle på scenen, har den mer rutinerte Ane Brun til de grader. Undertegnede sto midt blant en gjeng yngre festivaldeltakere som utbrøt «Åh, så kult instrument!», da de spottet en kontrabass på scenen. Da var det bare å himle med øya og lukke øra for alt annet enn Ane den neste timen.

Hun startet med tre låter fra fjorårets album «When I’m Free»; «Hanging», «Directions» og «Black Notebook». Videre fulgte de noe mer kjente låtene «One», «To Let Myself Go» (hvor Ane plukket opp kassegitaren), og «Daring To Love». Publikum var dessverre noe slapt i den lave kveldssola. Selv ikke under Beyonces «Halo», som man skulle tro de fleste kjente, tødde de noe særlig opp – mulig de ikke kjente den igjen i en roligere utgave!?! Låta kulminerte i en fiffig battle mellom Ane og kordama.

Etter dette fikk vi en liten appell fra Ane om hvor viktig jobb kvinneforkjemperne har gjort opp gjennom årene for at vi kan leve i den verden vi gjør i dag, at vi ikke må ta noe for gitt. Som en intro til låta «You Lit My Fire», som Ane beskrev som sin statue til verdens kvinneforkjempere. Smådansingen på scenen inntok nye høyder under den orientalske «Shape Of A Heart», etterfulgt av konsertens høydepunkt «Do You Remember». Her livnet faktisk publikum til med klapping til de afrikanske rytmene. Disse to låtene er gode eksempler på hvordan Ane Brun stadig gjør nye ting, hun har såvisst ikke låst seg fast i sitt eget singer/songwriter-spor. Hvilket valget av avslutningslåt også viser; «Can’t Stop Playing (Makes Me High)» er en låt hun har skrevet og sunget sammen med dance-produsentene Dr. Kucho! & Gregor Salto.

Det ble spilt soleklart flest låter fra hennes foreløpig siste album, mens debutskiva ikke var representert på setlista i det hele tatt. Herfra burde det vært en selvfølge å spille «Rubber And Soul» og «Humming One Of Your Songs». Andre låter jeg gjerne skulle hørt denne kvelden er «My Lover Will Go» og «These Days». Ellers er det bare å oppsummere med at hipsterfestivaler er skravlefestivaler, og ikke et spesielt godt egnet sted for roligere konserter. Men Ane, og bandet, leverte heldigvis likevel varene på scenen, og skulle hun danse seg videre til en scene nær deg er det bare å ta turen. 4,5/6 | Marianne Lauritzen

Ane Brun var headliner på Vindfruen under Øyas første dag.

MASSIVE ATTACK
Det store trekkplasteret på Øyas første dag var Massive Attack, og det var tid for å bli dratt med tilbake til 90-tallet av disse trip hop-pionerene. Noe overraskende begynte de med låta «United Snakes», et bonusspor fra deluxe-utgaven av «Heligoland» – som ikke lenger er i salg! Av duoen fra Bristol var bare Robert Del Naja representert på scenen under åpningslåta. Men til neste låt dukket deres faste gjestevokalist Horace Andy frem fra kulissene, og fremførte «Hymn Of The Big Wheel» fra debutskiva «Blue Lines». Først til låt nummer tre, «Risingson», fant andre halvdel av duoen, Grantley Marshall, det for godt å entre scenen. Marshall kan vel sies å ha tilbragt mer tid bak scenen enn på gjennom hele konserten. Enda en ny vokalist steppet inn på «Ritual Spirit»; Azekel som tydeligvis har blitt dratt med på turné for å gjøre denne ene låta fra Massive Attacks nye EP ved samme navn. Andy kom tilbake for «Girl I Love You», og gjorde et nummer ut av at hans reggaeblod syntes det var kaldt i Norge.

På nevnte EP fins også låta «Voodoo In My Blood», et samarbeid med trioen Young Fathers. Disse var selvfølgelig også med på turneen. Det var for så vidt greit nok, men det som ikke var like greit var at de skulle fortsette settet med tre helt egne låter. Dette ble en lang dødperiode for oss som hadde kommet for å se Massive Attack. Det var riktignok annonsert på forhånd at Young Fathers skulle være med, men ikke at de ikke skulle synge Massive Attack-låter. Det ble rett og slett litt mye hop, og lite trip.

Etter denne labre perioden var det godt å få Andy tilbake for å gjøre en av deres største hits fra «Mezzanine», nemlig «Angel». De rundet så av med «Inertia Creeps» fra samme gigantskive, og den ferske «Take It There», sistnevnte med fulltallig duo igjen bak mikrofonene. Deretter fikk de besøk av Deborah Miller for å avslutte med stemningsfulle «Safe From Harm», før de gikk av scenen. Selvfølgelig kom de tilbake for å sette punktum med «Unfinished Sympathy». Også den sunget av Miller. Hun gjorde en hederlig innsats, men det ble ikke helt det samme uten Shara Nelson som opprinnelig synger disse to låtene.

De spilte faktisk ikke sin største hit «Teardrop». Litt pussig må man jo si. Og heller ingen låter fra deres andre album «Protection», her kunne jeg gjerne tenkt meg å høre både tittelsporet og «Karmacoma». Fra «Mezzanine» savnet jeg «Man next Door» og «Dissolved Girl», sistnevnte også kjent fra 90-tallets storfilm «Matrix». Alle disse kunne lett være byttet ut med Yong Fathers-låtene.

Underholdningsverdien var heller ikke så stor live dessverre. Sceneshowet besto stort sett av en bakvegg som viste digitale nyheter. På norsk faktisk. Her ble det stadig rullet opp nyheter som har vært i media de siste ukene, og på det skingrende hylekoret å dømme var det mange som syntes det var hysterisk morsomt å lese om Märtha & Ari midt under konserten. Musikken til Massive Attack egner seg nok best på plate, men jeg erindrer at det var mer stas å oppleve dem live i Oslo Spektrum i 1998. 4/6 | Marianne Lauritzen

Massive Attack forlangte totalt fotoforbud, så her har vi dessverre bare stusselige mobilbilder.

MASTODON
Amerikanske Mastodon sto for ett av festivalens få metallinnslag. Bandet som skulle stått på fjorårets scene, men måtte avlyse til fordel for In Flames, innfridde for fansen ved å stille i år i stedet. Personlig synes jeg dette bandet fremstår en smule schizofrent, uten en tydelig frontmann. Her er det nemlig tre bandmedlemmer som bytter på å synge. Bassist Troy Sanders står for brorparten, mens både gitarist Brent Hinds og trommis Brann Dailor bidrar i ujevne doser. Spille trommer og synge samtidig er en relativt stor bragd å ta på seg, og dessverre så hørtes det live at det var en litt for stor oppgave. Brann Dailor sto for den mest melodiøse vokalen, mens Brent Hinds steppet inn med sin Lemmy-inspirerte vokal. Troy Sanders derimot, skulle nok veldig gjerne ønske han var James Hetfield (muligens rytmegitarist Bill Kelliher også, utseendemessig). Mastodon høres altså til tider ut som en hybrid av Metallica og Motörhead – med innslag av stonerrock. Litt lite originalt, og det gikk mye i det samme med en del like låter – dog med mye bra gitarføring. Høydepunktene under kveldens konsert var «Oblivion» og avslutningslåta » Blood And Thunder». 3/6 | Marianne Lauritzen

Troy Sanders og Mastodon i aksjon på Amfiet.

PJ HARVEY
Så var tiden kommet for hele festivalens høydepunkt for undertegnede. Selveste Polly Jean Harvey. Denne eksentriske indiedronninga har jeg likt siden 90-tallet, men aldri fått sett live. Det var et relativt majestetisk inntog hun gjorde som torsdagens headliner, der hun og resten av ensemblet, bestående av ni personer i tillegg til henne, marsjerte inn på scenen som et korps mens de spilte «Chain Of Keys». Etter en oppmålt tid foran ved scenekanten fant bandet sine respektive plasser på scenen, og overlot spotlighten til stjerna sjøl. PJ Harvey trakterte selv saksofonen store deler av konserten.

De fortsatte med fire ytterligere låter fra PJs siste album «The Hope Six Demolition Project», før vi fikk tre fra den forrige kritikerroste skiva «Let England Shake»; tittelsporet, «The Words That Maketh Murder» og «The Glorious Land». Det nye albumet ble spilt nesten i sin helhet, med unntak av to låter, og overlot derfor ikke så mye plass til eldre låter. Vi fikk likevel «When Under Ether» og «50 Ft. Queenie», før hun mot slutten tok sine to store hits fra «To bring You My Love»; «Down By The Water» og tittelsporet, under sistnevnte sto hennes langvarige samarbeidspartner John Parish for gitarintroen.

Kvelden ble avsluttet med «River Anacostia» fra det nye albumet, innledet med nynning fra alle gutta på scenen. På slutten kom hele bandet fremst på scenen sammen med PJ, og alle sang til kun lyden av stortromma. Og dermed marsjerte de av scenen. Vi ble stående og tenkte at de selvfølgelig kom tilbake for å ta «A Perfect Day Elise» som de ofte har avsluttet med på denne turneen. Men den gang ei. Her var det bare å tusle hjem i stedet. Personlig skulle jeg gjerne hørt «Oh My Lover» fra debutskiva «Dry», og «This Mess We’re In» ble vel naturlig nok ikke spilt siden det opprinnelig er en duett med Radioheads Thom Yorke.

PJ Harvey leverte til de grader – knallbra vokalprestasjon, enorm musikalitet og kunstnerisk formidling. For en dame! Dette var såvisst ingen retrokonsert, tiltross for at dama har holdt på i et kvart århundre. Hun vet å stadig fornye seg. Og prisen for årets hodepryd er herved tildelt Polly Jean Harvey. 5/6 | Marianne Lauritzen

PJ Harvey overbeviste i Tøyenparken.

MIDNIGHT CHOIR
Midnight Choir fikk æren av å åpne festivalens siste dag – en tradisjonsrik slot, men med starttidspunkt kl. 13.00 sier det seg selv at det ikke var fullt i Tøyenparken denne lørdags formiddagen. Midnattskoret lot seg ikke hindre av litt solskinn, og dro ironisk nok igang med «Don’t Turn Out The Light». Etterfulgt av fire låter på rappen fra «Amsterdam Stranded»; «October 8», «Mercy Of Maria», «Muddy River Of Loneliness» og «Bayview (Time Ain’t No Friend)».

Parken fyltes stadig med flere publikummere som ønsket å få med seg denne trioen fra Skien, som har vært dypt savnet av mange. Jeg antar det er flere enn meg som venter i spenning på nytt album. Midnight Choir besitter noe helt eget; med Atle Bystrøms fantastiske låtskrivingshåndverk, Ron Olsens kontrabass og Paala Flaatas fløyelsmyke stemme. Flaata har en formidlingsevne av de sjeldne, noe som yter de såre tekstene rettferdigheter. Dette var spesielt merkbart under «Muddy River Of Loneliness».

«Jeff Bridges», «Will You Carry Me Across The Water» og «Dear Friend» ble alle spilt, før de avsluttet med den mektige «The Ballad Of Emma DeLoner» fra jubileumsskiva «Olsen’s Lot». En over 7 minutter lang låt som begynte rolig med Flaatas vokal og Atle Bystrøm på piano, men som utartet seg med heftige instrumentalpartier hvor Bystrøm hadde byttet over til gitar. Helt på tampen ble de også akkompagnert av to karer på fiolin. Vakkert.

Refs til Øyafestivalen for å ha satt opp altfor kort tid til årets comebackband. Vi fikk kun servert ni låter denne formiddagen, hentet fra fire av fem album. Etter skarve tre kvarter med Midnight Choir-repertoar er det ikke mulig å begynne å ramse opp alle låtene man savnet, men at de ikke spilte selveste «Amsterdam Stranded» har jeg aldri opplevd før. Mulig de tenkte at den egner seg best innendørs i dunkel Rockefeller-belysning, men det er bare ikke en låt man utelater fra setlista. 5/6 | Marianne Lauritzen

Midnight Choir åpnet festivalens siste dag.

Og med det var årets festival over for oss. Til tross for mye skravling og utakknemlig publikum har vi kost oss, dog savner vi fortsatt den gamle beliggenheten i middelalderparken ved Sørenga. Til gjengjeld opplevde vi overraskende bra lyd under flere av konsertene. Vi hadde grandiose planer om å få med oss både Eagles Of Death Metal og Kvelertak, men de forsvant dessverre i regnvær og gjørmehav. Next time!

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•