Fredag 27. april 2018
Det var en kveld for Oslopønk i selveste hjembyen da Oslo Ess hadde bedt med seg Bokassa og Norsk Råkk for å by opp til dans. På en fredag kveld i vårklare og vinterleie Oslo kunne dette knappest gå feil.
Norsk Råkk var først ut med sin skapønk, komplett med blåserekke. Bet meg merke i at Avicii var det siste som låt over høyttalerne før de gikk på, noe jeg syntes var merkelig om han er aldri så død men greit nok. Den åtte mann sterke gjengen leverte bra foran et noe avventende publikum, men etter hvert som de og tilskuerne ble varme i trøya ble det etter hvert bra med liv foran scenen og. Bandet var det ingenting å si på, med god lyd til support å være låt det fett som fy – spesielt når blåserne klemte til. Låtene fra sisteskiva «Helgardert» låt aller best, med «Skarpladd» og «No.53» som de klare høydepunktene – i tillegg til Raga Rockers-hyllesten «Slakt» som var så hinsides rå med blåsere at det nesten gjorde hele konserten alene. Og da tok det joggu fyr i publikum og. 4,5/6
Mer Avicii over høyttalerne, og selv om det er fint å vise respekt overfor en tragisk død er det fint om jeg i det minste kan slippe unna EDM når jeg er på rocke-eventementer vær så snill. Uansett; Det hadde fylt seg opp enda mer i lokalet da kveldens representant fra utenbys, nemlig Bokassa gikk på. Dette var undertegnedes aller første møte med gjengen, og med en vesentlig mer grøtete lyd enn forgjengeren i starten så var det vanskelig å få noe særlig inntrykk av de første par låtene for en uinnvidd, utenom at det låt langt tyngre og hardere enn forventet. Og etter lyden ble skrudd til etter de første låtene ble dette etter hvert en meget trivelig opplevelse dette og. Bra publikumstekke på vokalisten som fikk ekstra liv i tilskuerne, og trioen ellers låt tight og fett. Høydepunktet var avslutningsnummeret, konsertens klart mest dynamiske og varierte låt. Bokassa skal helt klart sjekkes ut nøyere. 4/6
Men så var det tid for gjengen folk var her for å se, og selvsagt var det et gedigent bilde av Oslo bak scenen som dekor. The Clash sin evigunge «Should I Stay Or Should I Go» dundret ut av høyttalerne med en nedtelling til forestillingen og jubelen sto i taket da Oslo Ess kom spurtende ut på scenen. Under et halvt år siden de fylte Rockefeller sist fylte de praktisk talt stedet igjen, og det er mildt sagt imponerende.
De åpnet med de sporene som åpner siste slippet «Frie Radikaler», nemlig «Intro» og tittelkuttet og stemningen var satt fra første stund. Det var en liten stund med tekniske problemer med lyden under sistnevnte, men det varte heldigvis ikke lenge. Ellers var lyden krystallklar fra start til slutt. De hadde fått beskjed om at en Oslo Ess-konsert ikke er ordentlig i gang før «Gi Meg Noe Dritt», så da var det like greit å ha den tidlig i settet, noe publikum også så ut til å sette pris på. Stemningen var i taket så å si hele konserten igjennom, så det var klart at Oslo-folket var klare for gladpønk på denne fredagskvelden. Flinke til å la være å bruke mobilen var de også, så en ekstra applaus til publikum for det.
Mitt personlige høydepunkt kom tidlig, nemlig «Jeg Vil Ikke!» og «Hardt Mot Hardt» – Oslo Ess på sitt aller beste i hver sin ende av seriøsitetskalaen. Det var usedvanlig gøy å bevitne smilende og dansende folk helt fra foran scenen til bakerst i lokalet, for det var rett og slett umulig å ikke bli glad av gjengen på scenen. «Så flinke dere er til å synge» skrøt vokalist Åsmund Lande av publikumet etter «Hold Deg Våken» og lurte på om de var like flinke til å danse. Det var de, for under «Brenner Under Beina» så fikk de virkelig gulvet til å gynge på Rockefeller. En liten hyllest til Astrid Lindgren i form av «Luffarvisan» satte en gammel fan meget stor pris på, og de tilstedeværende svarte med en allsang som nærmest løftet taket under «Amerika», hvor Oslo i bakgrunnen ble byttet ut med et passende ironisert gigantisk amerikansk flagg.
Uansett hva man skulle mene om lett gladpønk er det ikke til å komme unna at Oslo Ess er et ekstremt velspilt og dyktig rockeband, og når de i tillegg sprer så vanvittig glede og man ikke kan la være å dra på smilebåndet når man ser alle blide og dansende menneskene rundt seg er det ikke mye man kan utsette på konsertkvelden. Den ble også avsluttet med stil i form av «Bislett Stadion» og «Alt Jeg Trenger», og da Oslo Ess forlot scenen for siste gang etterlot de seg et Rockefeller i fullstendig lykkerus. På gjensyn gutta. 5/6
Sven O. Skulbørstad
Fotos: Tommy Østby
