Nuclear Blast
Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.
Med «Sorceress» fortsetter Opeth der de slapp. Åkerfeldt og kompani gir oss her elleve komposisjoner innenfor det samme feltet som «Pale Communion», men selv om komposisjonene holdes fint sammen ved hjelp av repeterte temaer, smakfulle overganger og en generelt sett godt gjennomtenkt låtrekkefølge, kommer helheten til sansning som mer fragmentert og dermed mindre signifikant. De korte, melankolske instrumentalene som intonerer og avslutter verket, danner en glimrende ramme for komposisjonene som befinner seg imellom, og høydepunktene er her mange. Ikke minst vitner tittelkuttet, som braker løs allerede som spor nummer to, om Opeth i storform; komposisjonen kunne lett ha vært en del av «Pale Communion», kanskje også «Heritage».
Det som imidlertid gjør «Sorceress» vanskeligere å falle for er de litt for mange halvbra innslagene som binder høydepunktene sammen. Selv om også disse befinner seg langt over gjennomsnittet hva tungrock og progrock anno 2016 angår, settes tålmodigheten ved flere anledninger på prøve. «Sorceress» er i det hele tatt et litt mindre fokusert album enn sist. Men for all del, ingen andre band mestrer per dags dato balansegangen mellom tungrock og progrock bedre enn Opeth, og albumet er Opeth-tradisjonen tro fenomenalt bra spilt og ditto produsert. Et mesterverk får vi dessverre ikke, men såpass må vi tåle.
4,5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato: 30.09.2016