Mandag 16. oktober 2017
Etter utgivelsen av det fantastiske albumet «Skeleton Tree» for et år siden, kunne man ikke annet enn å tro at denne mandagskvelden i Oslo Spektrum ville bli en særs stemningsfull affære. Og det ble det. Nick Cave, som nettopp har rundet 60 år, har muligens aldri vært bedre.
For bare et par måneder siden ga Nick Cave & Warren Ellis, hans faste bandkollega gjennom en årrekke, ut et helt album med filmmusikk til filmen «Wind River», som hadde premiere i september. «Three Seasons In Wyoming» fra denne filmen ble derfor spilt som intro før bandet entret scenen i Oslo Spektrum. Denne melodien er helt i tråd med Caves siste verk, og kan nærmest kalles en forlengelse av «Skeleton Tree».
Det var selvfølgelig «Skeleton Tree» som fikk hovedfokus denne kvelden. Og jaggu er vi glade for det, for det var nettopp under disse følelsesladde låtene at stemningen, og gåsehuden, var på sitt ypperste. Han har åpenbart roet ned rockefoten med årene, og tilbake står hans velkjente melankoli enda større i fokus enn tidligere. Hele «Skeleton Tree»-albumet er noe av det såreste Nick Cave har laget, med en tristesse over seg som ikke kan forklares som annet enn helt naturlig etter at han mistet en av sine tvillingsønner for to år siden. Hele syv av åtte låter fra plata ble spilt, kun «Rings Of Saturn» uteble.
Nick Cave & The Bad Seeds åpnet kvelden med et hat-trick fra det nye albumet. Først en helt nedstrippet versjon av «Anthrocene», før singelen «Jesus Alone» og «Magneto». I sistnevnte låt finner vi strofen «One more time with feeling», som endte som filmtittel på dokumentarfilmen de ga ut i forbindelse med albumslippet. Og er det noe Cave kan så er det å formidle med følelser og innlevelse, dette ble ekstra tydelig i nettopp «Magneto».
Sceneshowet var ganske sparsommelig. Det ble tidlig klart at det var de syv musikerne på scenen som skulle være i fokus. Storskjermene på sidene ble brukt til å filme konserten i svart/hvitt, mens bakveggen ble brukt til å understreke budskapet, enten det var i form av farger, bilder eller videoer.
Cave var flink til å bruke publikum, han vandret stadig frem og tilbake på scenen og tok publikum på første rad i hendene. Under «Higgs Boson Blues» fikk han hele salen til å strekke hendene i været og være med på ‘Oh-ing’. ‘You are fucking awesome’ fikk vi til takk, før han dro igang en awesome versjon av «From Her To Eternity». På dette tidspunktet, altså fem låter ut i konserten (dog var låtene relativt lange), begynte den evinnelige flyingen langs benkeradene. Dette hadde riktignok ingen effekt på Cave der han gikk bananas på scenen til klokkespill og fete rytmer, og sparket i takt med slagverket.
«Tupelo» og «Jubilee Street» fulgte videre i samme leie, begge innledet av Nick Cave på piano, men han hadde åpenbart ingen interesse av å bli sittende bak pianoet over lengre tid. Selv om han har roet ned rockefoten på plate, har han så visst ikke gjort det live. Det er vanskelig å fatte at mannen har passert 60, med den energien han yter på scenen kveld etter kveld. Stemmen hans har heller ikke blitt noe dårligere med årene, snarer tvert imot. Attpåtil ser han fortsatt ut som han alltid har gjort. Ydmyk er han også, etter alle disse årene i bransjen. Det var ikke mye han snakket til forsamlingen, men nok til at det føltes som om han hadde god kontakt med publikum, og han virket oppriktig takknemlig for at vi var der.
Etter dette frasparket fant han pianokrakken for en stakket stund, og roet det hele ned med en vakker versjon av «The Ship Song». Og mens han fortsatt satt ved pianoet kunne han meddele at det hadde vært fint om vi sang med på neste låt. Da var det selvsagt «Into My Arms» som ventet oss. Denne låta fra «The Boatman’s Call» fra 1997 kan vel trygt utnevnes som Nick Cave & The Bad Seeds’ største hit. Bakskjermen ble gjort om til rød fløyel, og sammen med fløyelsstemmen og pianoet til Cave, samt koringen fra publikum, ble dette et naturlig høydepunkt.
Deretter var det tid for et par nye låter igjen. Den usigelig triste, men samtidig gåsehudvakre, «Girl In Amber» ble visualisert med bilder av en ensom dame på stranda, akkompagnert av Caves såre stemme som messet «The phone, the phone, the phone it rings, it rings, it rings no more». Denne ble etterfulgt av den ikke mindre vakre klagesangen «I Need You». Den mer aggressive «Red Right Hand» jazzet opp stemningen igjen, sammen med «The Mercy Seat».
Det opprinnelige settet ble rundet av med de to siste sporene på «Skeleton Tree». Konsertens desiderte høydepunkt utpekte seg kjapt da de begynte å spille «Distant Sky». Denne skjøre duetten med den danske sopranen Else Torp ble perfekt utført da Else Torp dukket opp på video på storskjermen. På partiene hvor hun sang slo Nick Cave seg ned ved pianoet, og låta kulminerte i et nydelig fiolinparti signert Warren Ellis. Det var rett og slett umulig å ikke bli blank i øynene under denne fremføringen. Det er en helt spesiell nerve i det nye materialet på «Skeleton Tree», som trenger seg langt inn i hjerterota på lytteren, og man kan nærmest føle desperasjonen til Cave på kroppen.
Tittelsporet «Skeleton Tree» var den perfekte oppfølging til «Distant Sky» – og avslutning på settet. Med det mest avanserte lysshowet vi hadde sett til nå, hvor et lysregn danset over lerretet som snøfnugg. Mens Nick Cave konstaterte ‘And nothing is for free’, før han takket for seg med ‘Thank you very much Oslo, good night’ og forlot scenen for å la bandet runde av på egen hånd.
Sjelden har jeg hørt lengre trampeklapp i Spektrum. De brukte litt tid på bakrommet, men selvsagt kom de tilbake. Med «The Weeping Song». Midtveis i låta tok Nick Cave seg en tur ned i salen, og ble løftet gjennom publikum til en liten platting hvor han fullførte sangen. Men ikke før han hadde lekt seg litt med publikum, og dirigert hele salen til når de skulle synge og når de skulle være stille. På vei tilbake til scenen dro han med seg en hel haug med folk som fikk lov til å være med opp på scenen. Scenen var derfor stappfull under en lang versjon av «Stagger Lee». Da låta var ferdig komplimenterte han publikum med ‘You’re so beautiful. Really’. Hvorpå en sjel på tribunen ropte ‘We love you’, og Cave ikke kunne svare annet enn ‘I love you too. Obviously’.
Det hele ble avsluttet med «Push The Sky Away» fra forrige album ved samme navn. Gjengen på scenen hadde blitt beordret om å sette seg ned på scenegulvet, men en av jentene ble stående og danse. Dette fant Cave såpass humoristisk at han flirende kom helt ut av syngingen. Deretter dro han opp en av gutta fra gulvet for å ta seg en svingom med ham. Det var en stemningsfull låt, og med litt koring fra salen ble det et verdig punktum på en storslagen konsertopplevelse.
Nick Cave beviste virkelig denne aftenen at han både kan levere sarte og helt nedstrippede melodier, samtidig som han fortsatt kan rocke. Fellesnevneren er uansett at han er en melankoliens mester. Det eneste negative jeg kan si om denne konserten er at lyden tidvis var litt for høy. Dette var spesielt fremtredende under «Jesus Alone», hvor de særpregede høye tonene nesten skar seg gjennom marg og bein, som sirener. Og på mer rocka låter som «Higgs Boson Blues» og «The Mercy Seat» var musikken såpass dominerende at vokalen ble en smule overdøvet.
I tillegg har jeg naturligvis noen personlige favoritter som de glemte å legge inn i settlista. For eksempel hadde perlene «As I Sat Sadly By Her Side» og «Hallelujah» (nei, det er ikke Cohens utslitte låt ved samme navn) fra albumet «No More Shall We Part» passet ypperlig inn blant det nye dystre repertoaret. «Do you love me?» burde vært en selvfølge på programmet, og jeg hadde heller ikke sagt ‘Nei takk’ til å få høre både «Loverman» og mordballadene «Henry Lee» og «Where The Wild Roses Grow». PJ Harvey på storskjermen hadde vært episk.
Men når de spilte i 2 timer og 20 minutter kan man vel ikke klage på at de ikke leverte varene. Det er bare å ta av seg hatten for artisten, og først og fremst kunstneren, Nick Cave.
6/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
Les også: Nick Cave & The Bad Seeds | Skeleton Tree