Kategorier
Live Nyheter

Neal Morse Band @ Kulturbolaget, Malmö

Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.

Lørdag 1. april 2017

Det er 15 år siden Neal Morse forlot Spock’s Beard, og overlot mikrofonen og frontmannrollen til trommisen. For øvrig etter seks studioalbum, hvor det siste var en dobbel konseptskive. Lyder det kjent? Man skulle nesten tro det hele var en planlagt kopiering av Genesis’ historie. Og man finner flere referanser til 70-talls Genesis på det siste albumet «The Similtude Of A Dream», som de denne kvelden – respektabelt nok – velger å spille i sin helhet. Etter en ganske familiær pianointroduksjon midtveis i konserten fra keyboardist Bill Hubauer, tok jeg meg selv i å synge «The path is clear, though no eyes can see...» inni meg. Men dette er ingen plagiering, det er kun noen få nikk til inspirasjonskildene. Og det er helt innafor.

Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift. Enda et lite nikk til gammel Genesis der altså.

Men dette handler selvfølgelig ikke bare om Neal Morse, dette er tross alt The Neal Morse Band. Og for et band det er! Eric Gillette briljerer med sine gitarsoloer, mens bassist Randy George trakterer bassen som om det skulle vært det mest sentrale instrumentet på scenen. Og en mer stødig, leken og utfordrende trommeslager enn Mike Portnoy skal man lete lenge etter. De får alle godt med spillerom, og samspillet er upåklagelig. Det virker som om de koser seg minst like mye på scenen som vi gjør i salen.

Etter to timer og femten minutter, går bandet av scenen etter den store finalen med reprisen av «Long Day», og et ekstranummer i form av den litt tøysete «Agenda» fra det forrige albumet «The Grand Experiment» føles litt unødvendig. Men når kvelden rundes av med glimrende «The Call» fra samme album, setter de et perfekt punktum for kvelden.

En ekstremt mektig konsert levert av et mesterlig band.

6/6 | Terje Embla

Foto: Terje Embla