Lørdag 7.september 2019
Det ble lovet en sceneproduksjon vi knapt har sett maken til i forkant av Muse sin «Simulation Theory»-turné, selv om det nok finnes et visst tysk band som er uenig i akkurat den påstanden – men det var synlig påkostet med mye action som skjedde under konserten.
Over anlegget spilte de soundtracket til «Stranger Things» som umiddelbart satte en passende stemning til showet som nærmet seg. Et show som oste av et futuristisk 80-tall, hvis det gir mening.
Jeg entret lokalet med en viss skepsis, da sisteslippet knapt evnet å heve øyenbrynet og ble glemt omtrent samtidig som den sluttet. Derfor var det veldig gledelig at de låtene fungerte ekstremt mye bedre i livesetting, noe spesielt åpneren «Pressure» og hitsingel «The Dark Side» var soleklare eksempler på. Scenekoreografien var mildt sagt merkelig med statister som dukket opp i tide og utide i forskjellige varianter, som marsjerende trombonekorps, svevende vakter, trommespillende gardister eller dansende kyborger som snytt ut av Metal Gear Solid. Men skjermeffektene bak som varierte mellom livefoto og animasjon var knallfet.
Bandet låt som forventet fantastisk, og spesielt seansene der de samlet seg på midten av scenen for å sette igang diverse jammer var rørende å se etter alle disse årene. De ser forsyne meg helt like ut som de gjorde for tjue år siden også. Matt Bellamy synger og spiller fortsatt som en gud, og kumpanene Dom Howard og Chris Wolstenholme styrer fremdeles skuta med stoisk ro. Jeg jeg bet meg også merke i at støttespilleren på gitar og keyboard også fikk lov til å være med på scenen denne gangen. Det var fint å se.
Jeg må nok også innrømme at det var de gamle klassikerne som satte igang rockefoten min mest, som «Plug In Baby» med kveldens første allsang, «Supermassive Black Hole» som virkelig svingte igang gulvet på Telenor Arena og ikke minst kveldens soleklare vinner «Hysteria» som var verdt billettprisen alene. De flyttet seg helt ytterst på sceneriggen til «Dig Down» som ga følelsen av å bevitne trioen på øvingslokalet og var en kul effekt. Konfetti en masse under «Mercy» settes også pris på.
Ellers var det som vanlig ikke mye å trekke for denne gangen heller, bortsett fra vederstyggelighetene «Madness» og «The 2nd Law: Unsustainable» for min egen del som jeg bare ikke klarer å bli venn med uansett hvor hardt jeg prøver – og ikke minst at de tullet det til helt under «Stockholm Syndrome», denne gang forkortet til en medley, såpass drøyt at de faktisk måtte stoppe. En stygg ripe i en ellers prikkfritt utført konsert. Her dukket forresten en gigantisk Vic-liknende figur opp bak scenen til stor jubel fra de fremmøtte. Så ikke helt sammenhengen, men nuvel.
Veldig gledelig å høre at de fortsatt spiller «Take A Bow», trist at nevnte «Stockholm Syndrome» og «New Born» har blitt redusert til medleyinnhold. Og at de har forkastet hele debutskiva er totalt katastrofe. De har et par skiver godt under gjennomsnittet de siste årene som i mine øyne får alt for mye fokus (og da forstår jeg selvsagt at de må prioritere skiva de faktisk turnerer for), så å utelukke den helt er falitterklæring i mine øyne.
Kveldens obligatoriske avslutter «Knights Of Cydonia» satte punktum for en tross alt bra konsertopplevelse, selv om jeg nok føler at det ble litt overkill fra gjengen denne gangen. Mye merkelige ting de hadde med, som nevnte Vic, og en arkademaskin som plutselig sto midt på scenen av en eller annen grunn. Statistene var mer forstyrrende enn berikende for opplevelsen, og den nevnte fuckup’en går ikke an å komme unna. Men når det er sagt leverte de ellers akkurat så bra som de både bør og skal, og jeg tipper at samtlige tilstede var mer enn godt fornøyde med kvelden. 4,5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
