Søndag 12. juni 2016
Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne, og selv om den fortsatt var ganske langt ifra det aller beste de har gjort kvalitetsmessig, kunne jeg atter en gang kose meg med musikken deres. Derfor gikk jeg inn i Telenor Arena vel vitende om at utfallet på synet mitt kom til å være veldig basert på hvilken del av karrieren de valgte låter ifra. Spillemessig og showmessig vet jeg at gutta så å si alltid leverer.
Det har gått gjetord om sceneriggen i en evighet før bandet ankom Norge, og det er lett å skjønne hvorfor. To etasjer er møysommelig plassert midt på gulvet på arenaen, hvor nederste del er tredelt. Den midterste delen viser seg attpåtil å være roterende, noe som gir en veldig kul effekt under konserten. Toppetasjen, i mangel på et bedre ord, er fylt til randen med ymse rekvisita – deriblant noen gigantiske lyskuler som kommer til å bli behørig brukt under konserten.
En uvanlig lang intro starter showet, og starter med noe som kunne minne om et invaderende cybermilitær marsjerende inn i det aller helligste akkompagnert av en lav og dyp synth. Deretter fylles Telenor opp av allerede nevnte lyskuler, denne gang svevende tilsynelatende i løse luften til 100.000 messende Matt Bellamys – og man får en viss tanke om hvor dette kommer til å ende. Brått står sjefen sjøl med sine to kumpaner på scenen, og «Psycho» fra sisteslipp «Drones» sparkes i gang foran et ekstatisk publikum. Det svinger og det trøkker – bandet er tydeligvis i storform. Den blir umiddelbart avløst av «Reapers» fra samme skive og man aner at de kommer til å lene store deler av konserten på denne, noe de strengt talt har for vane å gjøre. Men det låter fett som fy, og konsertstarten er det absolutt ingenting å utsette på. Både Bellamy og bassist Chris Wolstenholme er flinke til å benytte seg av sceneriggen, og oppnår en spesielt bra publikumskontakt – noe som helt klart er intensjonen med oppsettet – og det funker som bare det.
Et av kveldens soleklare høydepunkt for undertegnede er når Bellamy på tredje låt gjør noen Bellamy’ske ting på gitaren, i godt samspill med publikum, noen ganger før han setter i gang «Plug In Baby» og publikum går fra ekstatisk til euforisk. Akkurat her eier Muse Telenor Arena og har hele verden i sin hule hånd, og først nå merker jeg hvor dypt savnet etter dem har vært hos meg. Satan så bra de er når de er på sitt beste som akkurat her. Herifra og et godt stykke ut i konserten er Muse rett og slett kongene på haugen. Det ene killersporet avløses av det andre, heftig basert i “Drones” og “Black Holes and Revelations” – og videoeffektene er smått fantastiske. Noe av det absolutt feteste er under «The Handler», hvor det ser ut til at Bellamy og Wolstenholme blir styrt av en diger puppetmaster og de henger fast i dens strenger. Helt enkelt drittøft, særdeles originalt og ikke minst vellaget. Og det er bare én av mange høydepunkter i en utrolig videoproduksjon. Innertierdelen av konserten ender med “Apocalypse Please” – en av undertegnedes personlige favoritter, og gåsehuden vil ingen ende ta. Hadde de holdt den der hadde jeg snust på en 6’er, men sånn ble det ikke helt. Dessverre.
For her skjer en liten kunstpause, og konserten daler litt i intensitet og kvalitet for meg. En liten tromme- og bassjam innleder neste akt av seansen som igjen glir over i George Michael-hyllesten “Madness”, for min del en vederstyggelighet uten sidestykke, og setter en solid demper på kvelden. Såpass at den faktisk ødelegger litt av inntrykket til neste låt “Deflector”, komplett med “JFK”-introen fra skiva. Jeg liker begge deler opprinnelig, men her tar jeg meg i å irritere meg over at møkkalåta før fortsatt irriterer meg. Det gir seg imidlertid straks de begynner på neste låt; smått brilliante “Time Is Running Out”, som bringer publikum tilbake til samme eufori som nevnt tidligere. Det låter magisk og rått, fantastisk og majestetisk – og herifra og ut er det igjen tilbake til innertier hvor selv den litt ublu “Uprising” fra min personlige nedtur “The Resistance” sitter som ei kule. En skikkelig svingende kanonkule låter den som.
Drøyt ti minutter lange “The Globalist” blir i sin helhet servert på sølvfat, og et romskip dukker sågar opp svevende rundt i arenaen under oppbygningen i midten av verket, som om det var den største selvfølge. Deretter får vi en aldri så liten overraskelse i “Take A Bow” – blant Muses aller fineste øyeblikk festet på tape, og gåsehuden er intakt igjen. “Mercy” følger så med konfettishow en Kiss-konsert verdig, og de fleste vet hva som kommer idet herr Wolstenholme drar opp munnspillet; «Knights of Cydonia» – spaghetticyberwestern på sitt aller beste, og takk for oss Oslo.
Muse leverte så det sang etter i løpet av den nesten to timer lange seansen med både fremførelse og show, og et publikum som gladelig spilte på lag. Men en stor ripe i lakken er fraværet av “Hysteria” og “Stockholm Syndrome” – to låter som SKAL spilles hver gang, uansett. Legg til at vi ikke fikk presentert ett eneste kutt fra debutskiva “ShowBiz”, og det er faktisk en aldri så liten fadese. Hadde de kutta et par unødvendigheter fra både “Drones” og “Black Holes and Revelations” og heller pressa inn de nevnte ville vi helt klart ha lukta på toppkarakter. Men de leverte samtidig et killershow, og når vi i tillegg kun fikk servert to spor fra nedturperioden deres “The Resistance” og “The 2nd Law”, som er et stort pluss, så endte de alt i alt innafor og vel så det. Med særdeles god margin. Velkommen tilbake!
5/6 | Sven Olav Skulbørstad
Foto: Ellen Palmeira
