Fredag 3. november 2017
Det er 24 år siden sist Mr. Big var i Norge, da som supportband til Aerosmith i Oslo Spektrum, så det var ganske skuffende at ikke mer enn 3-400 hadde funnet veien til Union Scene denne fredagskvelden – det var ikke engang behov for å åpne galleriet. Mr. Big har som kjent noen av verdens beste instrumentalister i rekkene sine, så ideen med å sette stakkars stakkars Faster Pussycat på samme scene samme kveld, var rett og slett ondskapsfull. Klasseforskjellen er skrikende. Og drar man sammenligningen mellom vokalist Taime Downe og Eric Martins vokale ferdigheter, så er det rått parti. Det virket som om det var flere folk ute i foajébaren for forfriskninger enn foran scenen for å se Taime Downe (eneste bandmedlem fra 80-tallet) og hans nye Raskere Pusekatter kjøre gjennom et halvtimes sett med høydepunkter som «House Of Pain» og «Bathroom Wall» (med teksten som Steel Panther sikkert ønsker de hadde skrevet først), men en liten håndfull så ut til å sette pris på litt LA-sleaze. Generelt kan vi slå fast at Mr. Bigs publikum er ikke Faster Pussycats publikum.
Nord-irske The Answer ga ut en aldeles strålende debutskive for 11 år siden som de aldri har kommet i nærheten av å tangere. De har heller aldri fått noe stort gjennombrudd, til tross for at de gang på gang har fått eksponert seg foran et stort publikum som support for AC/DC (på «Black Ice»-turneen) og Whitesnake (på fjorårets turne). Det kan nok skyldes at de mangler det lille ekstra – det er et solid band med en del tøffe låter, men særpreget er ikke der. Det er som å se og høre på et Rival Sons uten scenekarisma eller personlighet – eller knallåtene. Det blir for anonymt. At bandets ypperlige vokalist Cormac Neeson er midlertidig erstattet av vikaren Dan Hougesen fra danske Natural Born Hippies, er også en nedtur, selv om Hougesen gjorde en bra figur. Knallbra lyd på Union Scene mens The Answer spilte, men storparten av publikum var nok avventende og passive under irenes 40 minutter. 3,5/6
Så var det omsider klart for Mr. Big, og de viste øyeblikkelig hvor skapet skal stå med å kjøre i gang med «Daddy, Brother, Lover, Little Boy», komplett med den legendariske tostemte bass/gitarsoloen med Makita-driller. Stor stas, og alle hjerter på Union fryder seg! Både Billy Sheehan og Paul Gilbert er helt makeløst dyktige på sine respektive instrumenter, og spesielt Sheehan er jo nærmest like stort blikkfang og frontmann som det Eric Martin er. Og det må sies at vi har hørt Martin bedre enn denne kvelden – er det mulig at alderen omsider er i ferd med å ta innpå den evigunge 57-åringen? Han tok noen lettvinte valg vokalt, droppet mange av de høye tonene og tok i stedet ganske lineære melodier. Men for all del, han leverer så til de grader, og er en sjarmerende frontfigur.
Bak slagverket satt Matt Starr, kjent fra Ace Frehleys band, og han fikk for øvrig stå ganske så uforstyrret og alene i baren mens The Answer spilte. Etter tre låter ble vi introdusert for bandets Parkinsons-rammede orginaltrommis Pat Torpey, som fortsatt er medlem av Mr. Big, selv om hans musikalske bidrag nå må begrense seg til litt enkel perkusjon og koringer – men han satt bak slagverket under kveldens første ballade «Just Take My Heart». Det var både godt og trist på en gang, og Torpey fikk utvilsomt kveldens største applaus. Flere ballader kom i form av en cover av «Wild World», som de snodig nok kjørte i en tilnærmet plankeversjon av Cat Stevens original i stedet for deres egen versjon fra «Bump Ahead», men det er flisespikkeri.
Lyden på Mr. Big var dessverre (og merkelig nok) vesentlig dårligere enn på The Answer, mye fordi volumet ble vrengt opp, og vokalen ble tilsvarende vrengt og skarp. Setlista denne kvelden var det ikke mye å si på – fokus var naturlig nok på den nyeste «Defying Gravity» og storselgeren «Lean Into It», begge representert med fem låter hver. Litt overraskende at deres forrige skive «The Stories We Could Tell» var totalignorert, mens de kjørte tre låter fra comebacket «What If…». Både Paul Gilbert og Billy Sheehan skulle ha hver sin ekstensive solo, og hvor dyktige de enn er, så ble nok soloene for lange for de fleste ikke-musikerne i salen. Høydepunktet kom idet Sheehans solo gikk rett over i introen på klassikeren «Addicted To That Rush», som ble etterfulgt av den ultimate 90-tallsballaden og allsanglåta «To Be With You». De så ingen grunn til å gå av scenen før de avsluttet med «Colorado Bulldog» og tittelsporet fra den nyeste skiva, etter tyve låter fordelt over to timer. Bunnsolid gjennomført av et knallbra band, og en ren maktdemonstrasjon i forhold til de to supportbandene, som de fleste hadde glemt innen vi gikk ut døra ved midnatt. 5/6
Vi fikk også lurt oss til en lang prat med gitarist Paul Gilbert, og hva han hadde på hjertet, kan du lese i vårt første nummer på nyåret.
Geir Amundsen
Foto: Kenneth Sporsheim
