Rune Grammofon
Det er alltid høye forventninger knyttet til et nytt Motorpsychoalbum; dette selv om platene i senere år har kommet på løpende bånd. Motorpsychos utgivelser synes også alltid å skape begeistring. Allikevel er det lenge siden jeg har sett pressen gå av hengslene.
«Still Life With Eggplant» (2013), «Behind The Sun» (2014) og «Here Be Monsters» (2016) var alle gode, men satt opp mot årets «The Tower» kommer de til sansning som anonyme. «The Tower» er nemlig et album som virkelig konfronterer. Vi må faktisk tilbake til «Heavy Metal Fruit» for å finne en plate som i like stor grad får deg til å lure på om de faktisk er blant Skandinavias absolutt ypperste. At Motorpsycho faller inn under et gjestfritt progrock-begrep er intet nytt, for allerede på «Little Lucid Moments» pekte det dithen. Og der «Heavy Metal Fruit» klargjorde, fikk vi det bekreftet med «The Death Defying Unicorn» – de behersker dette, og med «The Tower» kommer de nesten helt i mål.
Nå er ikke Motorpsycho progrock per se, for musikken forvalter og formidler i like stor grad psychedelia-idiomet som de utfordrer progrock-begrepet. Og impulsene fra «Trust Us», «Phanerothyme» og «Little Lucid Moments» er like sentrale her som referansene til King Crimson og Van Der Graaf Generator (for å nevne noen). Imidlertid ligger hovedvekten nå på det sistnevnte, og i den forstand kan plata betraktes som en forlengelse av «The Death Defying Unicorn».
Det absolutt fineste med «The Tower» er uansett dens symfoniske kvaliteter. Jeg kan nesten ikke huske sist gang de utga et like helstøpt, organisk, tøft og vakkert album. Og «The Tower» er et dobbeltalbum, nesten helt fri for kjedelige øyeblikk. Nevnes skal også produksjonen, da denne komplimenterer og formidler ideene og samspillet på aldeles strålende vis. Jeg tror vi allerede nå kan fastslå at «The Tower» kommer til å bli stående blant Motorpsychos beste.
5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato: 15.09.2017