Lørdag 11.mai 2019
Første gang jeg så Motorpsycho live, var på Radio Nova-festivalen på Kampen verksted i Oslo i mai 1992, og jeg husker jeg ble slått i bakken av den enorme energien blandet med et raffinement som hentet ut av progrocken. Etter dette har jeg sett Motorpsycho på en haug med scener over det ganske land, og jeg har aldri sluttet å la meg imponere hvordan de hele tiden låter sultne og tør å ta sjanser. Denne uforutsigbarheten gjør at jeg alltid går til en Motorpsycho med en forventning om at noe annet vil skje, og det skulle bli spennende å se hva de kom opp med i kveld.
Det som møter meg da jeg ankommer Sentrum, er en scene full av forsterkere, gitarer, synther, trommer og lysutstyr i beste steampunkstil, og det er ikke tvil om at vi vil bli servert et stor lydmessig og visuell pallett. Snakken går om hva de kom til å gjøre denne kvelden, fordi konserten på Hamar kvelden før hadde startet med et akustisk sett, men i god Motorpsycho-tradisjon er kveldens settliste en helt annen enn den foregående. Etter et kort «Hei» fra Bent, drar de i gang med en dundrende og lang versjon av «Ship of fools» fra «The Tower», og stemningen for kvelden er satt: dette blir tungt, massivt og jammete. Bent Sæther på bass, Snah på gitar og basspedaler, trommeslager Tomas Järmyr, og Reine Fiske på gitar og keyboards, starter en musikalsk ferd som blir en nesten tre timer lang vandring gjennom vanvittig trøkk, langstrakte oppbygginger, mangfoldige stemninger, musikalske eurekaøyeblikk, og en gang iblant noen lavmælte og forsiktige utfall.
Reine Fiske hjelper til med å farge lydbildet med keyboards og gitar, men i konkurransen med enorme bass- og gitarrigger og en trommeslager som vet å treffe trommene for å få ut mye lyd, må han etter mitt syn litt for ofte gi tapt og drukne i lydhavet fra de tre andre. Synd, fordi det han bidrar til å skape variasjon og kontrast til øset fra bass, gitar og trommer. Når vi først nevner trommer, så er den musikeren som imponerer mest denne kvelden, helt klart trommeslager Järmyr. Ikke bare er han en bunnsolid trommis, men også flink til å skape nyansene som gjør de lange instrumentalseksjonene interessante hele veien. Han er ikke så ensidig grooveorientert som Gebhardt og ikke så i konstant fri flyt som Kapstad, men et sted i midten – noe som kler bandet helt perfekt. Måten han spiller på gjør at melodier og riff fra de tre andre får et solid fundament som gir dem frihet til å gå langt utenfor den rytmiske komfortsonen. Måten han klarer å øse på mens han samtidig putter inn den ene morsomme rytmiske finessen etter den andre, er rett og slett imponerende, og at han får lov til å dra en aldri så liten trommesolo, er vel fortjent.
Som alltid er samspillet er imponerende, og man kan miste pusten av måten de klarer å gå fra å spille lange jammeseksjoner med enormt trøkk, bare for å kunne snu på femøringen og gå rett over i et vers eller refreng som befinner seg i et helt annet tempo eller dynamisk område. Dette har de gjort i snart tre tiår, men fortsatt oppleves det som friskt, vitalt og ikke noe som går på rutine.
En kompis beskrev en gang Motorpsycho sin musikk som å ha to gir: enten er det helt sykt mye trøkk, eller så er det vanvittig sykt mye trøkk. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de er mye mer dynamiske enn det, men det skal ikke stikkes under stol at det er musikk som krever sitt av lytteren, så skal de klare å holde på oppmerksomheten og ikke utmatte publikum, må de ha noe mer på lager som kan holde på oppmerksomheten i nesten tre timer. En måte å gjøre det på, er å ha en spennende settliste, og her er Motorpsycho blant de flinkeste i klassen, der de blander nytt og gammelt på forskjellig vis fra konsert til konsert. De har hatt for vane å spille mye fra sine nyeste skiver, og i kveld får vi servert hele forrigeskive «The Tower» og årets «The Crucible». «The Crucible» er ei skive som drar veksler på tungrock av typen Black Sabbath blandet med ymse progelementer, og kveldens versjon av det lange tittelkuttet er en sann fest av stram arrangering og løs jamming. Men de kikker også bakover i katalogen, og i kveld ser de seg langt tilbake, og vi får inspirerte og herlige versjoner av klassikere som «Hogwash» fra debuten «Lobotomizer» og «Fools Gold» fra «Blissard».
Motorpsycho er et band som alltid har hedret sine helter og forbilder gjennom å spille coverlåter, og i kveld disker de opp med to perler som i mine ører er noe av det som gir meg mest denne kvelden. Først ut er Wishbone Ash-klassikeren «The Pilgrim», som både ligger passelig tett opptil originalen samtidig som de tilfører nok egenart til at det ikke blir ren planking. MC5 sin «Black to Comm» har Motorpsycho spilt i en årrekke, og er en låt de har klart å gjøre til sin egen.
Etter nesten tre strake timer går det mot en ende etter ekstramunner i form av en fin versjon av «Fools Gold», og bandet kan gå av scenen etter enda en konsert som viser at de er blant de beste livebandene kongeriket noensinne har fostret. 5/6
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker
