Lørdag 2. april 2016
Ah, Motorpsycho… Da bandet sto på scenen foran et fullsatt Rockefeller lørdag 2. april, var det den trettiende gangen de gjestet dette konsertlokalet, samme året Rockefeller selv runder de 30. Bandet har holdt på i 25 år, en anselig alder i seg selv for et norsk band, men det er umulig å spore noen form for laurbærhviling for dette bandet. Motorpsycho stiller i dette henseendet muligens i en klasse for seg. Få band kan vise til en såpass variert katalog av utgivelser som Psycho, og siste albumet «Here Be Monsters» er et ypperlig eksempel på eksepsjonell musikalsk kreativitet og skaperglede. Ikke uventet var det også dette albumet som sto tungt i fokus denne kvelden. Likevel, Motorpsycho er et band for hardcore fans. De tviholder på vinylen som foretrukket utgivelsesform, og konserten åpnet med en sjeldenhet som kun de mest ihuga fans vil kjenne, nemlig «The Jig is Up (Kiss The Snake)» fra det begrensede opplaget av «The Motorpnakotic Fragments» fra 2014. Halvveis inn i settet dukket også «Whole Lotta Diana» opp, fra bandets eksklusive vinyl-utgivelse «Child Of The Future», som for øvrig var undertegnedes første møte med denne låten.
Dog var konserten hovedsakelig et dypdykk i årets utgivelse, med mindre Psycho-typiske låter som «Sleepwalking» og «Sleepwalking Again», korte og underfundige pianomeditasjoner som gjorde sitt beste for å overdøve skravlingen fra entusiastiske fans. En melankolsk «Lacuna/Sunrise» fulgte, og en blåfarget «Running With Scissors» som beveget seg elegant og nærmest selvsagt inn i jazzlandskapet, før pulsen steg til vante Psycho-høyder med albumets singel «Spin, Spin, Spin». Men: et hvert band med respekt for seg selv og den type fartstid som Motorpsycho har, vet å gi sitt publikum et knippe klassikere. På lørdag var det låter fra albumene «Blissard», «Demon Box», «Let Them Eat Cake», «Trust Us» og «Behind The Sun» som fikk æren av å sette publikum i ekstase. Det var virkelig et merkbart skifte i energien da Bent Sæther annonserte at det var på tide å ‘mimre litt’, og det formelig freste foran scenen da bandet dro i gang med «Junior» fra 1993-utgivelsen «Demon Box».
Det er nesten ingen vits i å skulle anmelde opptredenen til Motorpsycho. Bandet er så gjennomproft at alt annet enn karakter i toppsjiktet er utenkelig, og det blir det også her. Lyden var perfekt dimensjonert til lokalet, lyssettingen løftet musikken til et nærmest sublimt nivå, og selvfølgelig, selvfølgelig! leverte musikerne! Motorpsycho er stramme og overdådige, tør jeg kalle dem barokke, i sitt utrykk, men nærmest rokokko i improvisasjon og utførelse. Det er fløyel, skruer og beslag, tresnitt og forgassere. Det er psychomotorisk terapi med hammer! Det kan ikke sies på noen annen måte; det er så ufattelig deilig med et band som ikke lar seg klassifisere og som motsetter seg et hvert forsøk på fortolkning. De hengir seg til musikken og eksperimenter, og herre jemini som det funker!
Etter mimrestunden bar det tilbake til «Here Be Monsters» med avslutningsnummeret «Big Black Dog», symfonisk i karakter som løfter seg til en sterk rytmisk intensitet. Som en bonus for fansen var ekstranummeret selve tittelsporet «Here Be Monsters», men som i kjent Psycho-eksklusiv stil ikke befinner seg på platen ved samme navn. Det gikk rykter om at en egen utgivelse med tittelsporet var til salgs i merch-standen, men undertegnede var for sent ute for denne juvelen. Dette er noe som i andre sammenhenger kan oppleves som forkastelig, men i Psycho-sammenheng blir det et kunstnerisk uttrykk som understreker at dette er et band som har skjønt håndverkets verdi i streamingens tid, et band som har rockens gullalder som hjemmeadresse.
I godt over to timer leverte Motorpsycho sin trettiende konsert på Rockefeller, med et lydbilde som både gir og krever, og (faktisk, jeg må nevne det!) en lyssetting som fulgte musikken så bra at det til tider opplevdes som hypnotisk. Var du så uheldig at du ikke var der, kan du trøste deg med at konserten ble filmet. Forhåpentligvis dukker det opp en live-dvd om ikke altfor lenge.
5,5/6 | Ida Maria Zaborowski
Foto: Arash Taheri & Tom L. Nilsen
