30. mai
Hvis du noensinne føler deg utilpass i samfunnet, kom deg fortest mulig på konsert med Mío.
Dette fantastiske amalgamet av differensierte enkeltindivider, får det – mot normalt – til å svinge så det renner av både vegger og intellekt.
De går på scenen med trekkspill og punkens attityde, og presenterer tre ulike taktarter som om de brettet servietter.
Ikke bare har de raseriet til Tramteatret, Folque og Kaizers Orchestra; de har endog musikaliteten, det autonome og det teatralske.
Det lille scene-rommet bandet spiller på i Trondheim denne mai-kvelden blir maksimalt utnyttet; vokalist – og følelsesformidler – Dionisia Fjelldalen – er blant de få vokalistene i Norge som tør å presse seg selv helt på grensen av hva som er pent og stygt (gjerne visualisert med hjemmelagd marionette-dukke); det koster henne ingenting å steppe ned av podiet, med mikrofon, blant publikum, og leke Angus Young, 1977 – analogien føles rettferdig, fordi bandet hun har i ryggen har spilt seg selv så fandenivoldsk gode at ingenting glipper.
«Gamle-Erik», et av de morsomste øyeblikkene på bandets nye plate, blir så sterk live at jeg tar meg i å tenke på Ivo Caprino og alt jeg faktisk liker med ski-nasjonen Norge.
«Vil dere bli med oss til helvete?» spør bandet. Alle kauker «Ja!»; et lite øyeblikk er jeg stolt av å være norsk.
Ingenting av dette ville ha fungert om ikke de fantastiske utskuddene på scenen – hver for seg gode, og til sammen anomali-dynamitt – gikk så ualminnelig godt musikalsk overens. Mío er blant de band man ber til Fader Satan om at må fremholde sitt virke, uavhengig av artistiske villnis-parametere som «popularitet» og «økonomi».
Glemte jeg å si at de har like godt grep om scenisk dramaturgi som Alice Cooper og Einmal Kommt Die Liebe?
De har også samme grad av inkluderende vilje som Muse, uten å ty til «oss mot verden»-flagget. Med Mío er det «Vi er verden, kom og dans med Fanden». 5.5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge
