Fredag 6.september 2019
En avskjedskonsert er aldri egentlig en avskjedskonsert, noe alle dere tallrike Kjell Bækkelund-blodfans kan skrive under på. Band legger inn årene (Hei, Madrugada), lover én siste grandios gjenforeningskonsert for en spesiell anledning og deretter ALDRI mer (Halla, Seigmen), eller de gjenforenes i en reunion av varierende katastrofal grad for å tjene spenn (*Vinker til Sex Pistols anno 1996, 2002, 2003….og 2007). Går man på en avskjedskonsert er det som regel ikke siste gang man ser artisten eller bandet. Så også med 90-talls folk/americana/alt-country/alt-rock/(yougettheidea)-melankolikerene i Midnight Choir, som dog virker å ha styrt unna de verste fallgruvene etter comebacket i 2016. De har spilt på et knippe utvalgte steder, dog uten å gi ut noe nytt materiale, og det har virket å være en idé eller tanke bak de forskjellige gigene, så det var stilt høye forventninger til den foreløpig siste konserten som er planlagt inntil videre.
En idé og/eller plan er det også bak denne kveldens konsert på Rockefeller: Denne gangen var det albumet «Waiting For The Bricks To Fall» (2003) som skulle få sin fortjente oppmerksomhet i anledning 15-årsjubileet for utgivelsen. Og nei, det vanker dessverre ikke en Abel-pris til mattegeniene av dere som skjønner at 15-årsjubileet burde vært i fjor (musikk-quizzerne av dere vil sikkert også påpeke at skiva i tillegg er spilt inn i ’02).
Vi har nå en gang kommet til Rockefeller for å overvære konsert, ikke for å pirke på årstall. Dessverre blir vi fort oppmerksom på at ikke alle andre i lokalet er der av samme grunn. Av høydepunkter fra notatblokka kan følgende stå uredigert: «Låt 7: Kan. Ikke. Folk. Holde. Kjeft. Snart?» Det bør ikke være noen overraskelse for alle i publikum at Midnight Choir er lavmælte og stillfarne i sine mest melankolske øyeblikk (som det er relativt mange av), allikevel er det så mye pjatt uansett hvor man går i salen at det nesten er utålelig. Skravlende publikum har vært et tema i den nasjonale musikkpressen i sommer, men det kan ikke alle ha fått med seg. Og basert på antall «ssshhh» som går igjen rundt i lokalet konserten gjennom er det ikke bare yours truly som føler på problemet.
Nuvel, konsert. Grunnet regnvær og Ruter (som ikke akkurat er en killer kombo i lag) misset vi de første 20 minuttene, men vi får raskt varmen i oss på et godt besøkt, men ikke utsolgt, Rockefeller. «Waiting For The Bricks To Fall» skal feires, men det er «Bayview» fra «Amsterdam Stranded»-skiva som føles som den første skikkelige solbærtoddien for en høstkald kropp. Den velkjente introen til «Jeff Bridges» fra «Olsen’s Lot» (1996), vekker stor begeistring fra den delen av publikum uten kronisk munndiaré. Paal Flaata har ikke rota bort stemmen opp gjennom åra, og «Violence of the World» (Unsung Heroine, 2000) bekrefter det inntrykket. Det visuelle uttrykket til bandet har vel ikke forandret seg siden sist Ålesund brant, og om man skal være litt slem så er det kanskje litt mange avkryssede felter i klisjé-bingoen med solbriller innendørs, bredbremmede hatter og roser knyttet til mikrofonstativet når man synger sanger om rotløshet, highways, tomme gater i regnet og ensomhet i americana-drakt. Dog alle sjangre har jo sine egne uttrykk og ‘uniformer’, så det er kun litt ukvalifisert synsing. Samtidig fører kombinasjonen av det visuelle og musikken med seg et spørsmål om all melankolien blir så altoverskyggende at det ikke er lys i enden av tunnelen. «Amsterdam Stranded» er en nydelig låt og skaper (endelig) en stille andaktighet i publikum. Men den bygger også opp under følelsen av at det er ikke veien ut av melankolien som er målet med den musikalske reisa, snarere føles det som om tungsinnet og skjørheten er en ønsket tilstand. «October 8» kommer som første ekstranummer, og det er tilløp til salighet igjen i salen. «Mercy of Maria» fører såklart til jubel, henførte sukk og tett omslyngede par fortapt i mimring. Selv da hysjes det aggressivt 4-5 ganger bare i nærheten av undertegnede. Altså. Seriøst.
Midnight Choir klarer tidvis å formidle den bittersøte stemningen og livsanskuelsen de er kjent for på plate, men litt for ofte ender de opp på altfor velkjente og opptrådde stier. En kveld for fansen, men intet nytt under solen som kan tiltrekke seg nye fanskarer.
Og du? Kule folk skravler ikke under konserter. Vær kul a. 4/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker