Blackened Records
Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.
Joda, det er tøft og rått. Neida, det er ikke så verst. James har fått tilbake mye av sin vokal som fortjent plasserte han helt i toppen av metallvokalistenes hierarki i hine hårde dager og riffer tightere enn på mange lange år. Et hakk eller to over forgjengeren «Hardwired» er låta så absolutt også. Men de er bare ikke helt der lenger, og det har de ikke vært etter 20 år og vel så det med eksperimentering i den ene og andre retningen. De prøver hardt, og vil så gjerne – men får bare ikke helt til å nå tilbake til den skyhøye standarden de selv satte en gang i tiden.
For å dissekere selve låta så består den av en mengde adekvate riff, rett i Metallicas 80-talls ånd altså, og vil av den grunn nok appellere til de aller fleste av deres millioner av fans. Et ganske så fengende vers går via en thrashbridge og en liten gitartrudelutt over i et rimelig bra melodisk tiltalende refreng. Passende midtparti, jevnt over bra arrangement – og bassguru Trujillo har nå også endelig fått litt mer å henge fingrene i. Men hva i alle dager Kirk Hammett holder på med i første halvdel av gitarsoloen vet bare Kirk Hammett, og jeg er ekstremt nysgjerrig på om det finnes ett individ som seriøst tror at Lars Ulrich har spilt et eneste slag på «Moth To Flame» – i så fall er han bedre nå enn hva han var i 1986, og det tviler jeg veldig sterkt på for å si det mildt.
Kan hende vi omsider har et greit Metallica-album i vente, det første på umenneskelig lang tid i såfall, for låta er absolutt ikke så verst som sagt – men det bør ikke være målestokken for universets største metallband. De bør være best, og det skal man være rimelig Metallicanatisk for å fortsatt mene at de er.
3,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 26.09.2016