Fredag 24. februar 2017
Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.
Etter den, til Meshuggah å være, kommersielle suksessen på det forrige albumet «Koloss» i 2012 har bandet gjort noen endringer i innspillingsprosessen. «The Violent Sleep of Reason» er spilt inn i studio som et fullt liveband, i stedet for hver musiker enkeltvis. Det er ikke en forskjell som er merkbar for publikum i kveld, for det er et uhyre velsmurt maskineri som setter i gang moroa med åpningskuttet «Clockworks» fra det nye albumet. Det er voldsomt, det er teknisk briljant og det er overhodet ingen tegn til verken 40- eller 50-årskriser oppe på scenen.
Selv om bandet åpner nesten alle sluser allerede fra starten tar det litt tid før publikum på et nesten fullsatt Sentrum Scene reagerer skikkelig. Kunne det være at de intrikate riffene, oddetallstaktartene og alt annet bandet kaster inn i miksen ble for overveldende for folk? Heldigvis ikke, og etter et par-tre låter er det både moshing og høyst ergonomisk ukorrekt headbanging rundt om i salen.
Selv om det er turneen for det nye albumet går ikke Meshuggah i fella som mange andre gjør; å spille omtrent alt det nyeste materialet før det mot slutten kommer noen pliktløp-klassikere. Her er det en god blanding fra forskjellige skiver, og hele settet virker veldig gjennomtenkt. En stor honnør må også gå til lysshowet denne kvelden. Fantastisk samkjøring, utforming og bruk hele konserten gjennom. Her har det vært lagt ned mye arbeid i forkant, å synkronisere noe som helst til Meshuggah høres ut som en heller utakknemlig oppgave.
Oppe på scenen fortsetter d’herrer fra Umeå å servere oss en maktdemonstrasjon i ferdigheter, samtidig som det ikke går ut over låtene (hører dere, jazzfolk?). Trommis Tomas Haake er som vanlig fra en helt annen planet enn oss dødelige, og vokalist Jens Kidman er hele tiden frempå og både gir og krever energi fra publikum. Samtidig har han noen av sjangerens aller beste musikere rundt seg, så han trenger ikke å bekymre seg for noe som helst.
Etter ca en time og 40 minutter med teknisk perfeksjon avsluttes det hele selvfølgelig med «Future Breed Machine», og den etter hvert svært så omfangsrike circle pit’en (samt veldig mange andre i lokalet) tar fullstendig av som et skikkelig punktum for denne gang.
30 år som band er tydeligvis ikke en barriere å frykte. Meshuggah er fortsatt aktuelle, de vet fortsatt nøyaktig hva de holder på med, og de er fortsatt et hestehode foran de aller, aller fleste.
5/6 | Jarle Zachrisson
Foto: Arash Taheri
