Torsdag 14.november 2019
Er det én ting som står høyt på ønskelistene til de aller fleste metallfans så er det å få brødrene Cavalera tilbake til moderbandet Sepultura. Enn så lenge ser ikke det ut til å skje, så da er det en veldig god trøst at brødrene reiser rundt og spiller det aller beste av bandets klassikere – med hovedvekt på killerskivene «Beneath The Remains» og «Arise». Dette kunne simpelthen ikke gå feil, og gjorde det heller ikke. Et stappe fullt Rockefeller dirret av forventning da lyset ble dempet, introen til tittelkuttet fra førstnevnte skive ljomet over anlegget, og kvelden var offisielt i gang.
Konserten var delt opp flere deler, der den første var viet til nettopp «Beneath The Remains» og de aller beste sporene fra denne. Hjelpes så fett det var å høre Cavalera gjøre Sepultura igjen, og det gjelder absolutt like mye Iggor som Max. Det gjaldt åpenbart resten av de fremmøtte og, for hver eneste låt ble mottatt med stormende jubel – kanskje ikke så rart da samtlige låter kvelden igjennom var fra øverste hylle av hva bandet har produsert. Og det sier ikke lite. «Inner Self» og «Stronger Than Hate» sementerte en åpningstrio jeg sliter med å se hvilket annet metallband noensinne kan toppe.
Neste del var viet «Arise» – en av undertegnedes personlige favoritter gjennom alle tider og akkurat under intro og oppstart til selve låta ble jeg 13 igjen og selv om jeg har sett Sepultura med begge Cavaleras flere ganger har denne i mitt hode aldri låtet bedre. Samme med «Dead Embryonic Cells» og «Desperate Cry» – selv om jeg nok la merke til at godeste Iggor måtte jukse litt under de aller kjappeste dobbeltpedal-partiene. Men han slår fortsatt som en Gud så vi lar den passere. De kutta også bort det digge midtpartiet, men vi lar det passere og. Vi fikk en liten hyllest til Black Sabbath under «Altered State», og Motörheads klassiker som Sepultura gjorde til sin, «Orgasmatron» fikk æren av å avslutte sett to der vi rett og slett var vitne til en leksjon i metallhistorie av lærermestrene selv.
Men de var slettest ikke ferdige. Som første ekstranummer smalt de igang den feteste versjonen av «Ace Of Spades» jeg noensinne har hørt, og det inkluderer originalen. Men litt komisk tok jeg meg i å tenke at de kunne spille litt mer Sepultura istedetfor Motörhead da det brått slo meg at det faktisk ikke var Sepultura vi var på konsert med. Dessuten var dette en fest, og da passer den låta alltid inn. Slayers eviggrønne «Raining Blood» fikk æren av å starte gamle gode «Troops Of Doom» og jeg tipper mange her ikke ville at kvelden skulle slutte.
Dessverre nærmet de seg allikevel slutten da «Refuse/Resist» ble startet opp til både mosh og wall of death underveis. Denne låt som resten av kvelden som en million dollars, og gikk over i avslutningen som ble det eneste jeg kan trekke for da denne var en medley av låter de allerede hadde spilt. Det var fullstendig unødvendig i mine øyne, og hadde de byttet ut den med eksempelvis «Territory» og «Roots Bloody Roots» ville det ha vært en real innertier av en kveld. Nå ble det bare nesten, men for en nesten.
Sepultura selv må vri seg i smerte vel vitende om at brødreparet reiser rundt til brakende suksess og utsolgte lokaler verden rundt mens de selv blir gradvis mindre og mindre interessante som tida går. Heldigvis finnes det en løsning for alle parter som verden har ventet på siden 1996, men det skal vi ikke komme inn på nå. 5.5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen