Mandag 20. november 2017
Det skulle bli en meget tung aften i hovedstaden denne tidlige vinterkvelden da Mastodon bød opp til dans. Med Russian Circles, som undertegnede dessverre gikk glipp av på grunn av den ikke ukjente tidsklemma, og meget passende Red Fang med på laget kan det ikke ha vært mange tilstede som ikke syntes det var verdt inngangen da Mastodon avsluttet strabasene drøye 3,5 timer etter showstart.
Red Fang slet dessverre med en meget ullen lyd igjennom settet som bidro til et noget broket inntrykk, spesielt under de kjappere partiene. Men når de dro ned tempoet i sin meget seige stoner/doom gynget det godt i gulvet, og det trøkka bra av gjengen på disse partiene. God respons fikk de av publikum også, så alt i alt var det en bra oppvarming til kveldens hovedakt. 4/6
Så var det tid for dem folk flest var her for å se, og noe originalt som ti minutter før planlagt tid entret brått Mastodon scenen til stormende jubel fra et stappfullt Sentrum Scene. En noe overraskende rolig start i form av «The Last Baron» fungerte som en slags «stille før stormen», for når det først eksploderte videre over i sisteskivas åpningskutt «Sultan’s Curse» tok det helt av blant både band og publikum, og lista var lagt der den stort sett ble liggende kvelden ut.
Bassist Troy Sanders var og er bandets naturlige midtpunkt på scenen og er han som gjør absolutt mest ut av seg på scenen, mens flankene Brent Hinds og Bill Kelliher spytter ut det ene gromriffet etter det andre. Blodtighte som få, selv om lyden i starten her også var grumsete. Dette bedret seg heldigvis etter noen låter og lydmannen fikk skrudd seg til, og etter det var alt fryd og gammen. Må også slenge med trommis Brann Dailor som ga sine stakkars trommer så real juling at man lurte på hva de hadde gjort mannen. Dritfett å både se og høre på, og er for meg noe av det som gjør at Mastodon skiller seg såpass ut.
Seks rammeliknende saker var spredt utover scenen og skulle vise seg å være skjermer som titt og ofte lyste opp scenen med rimelig surrealistiske bilder titt og ofte og bidro til en passende stemning til bandets til tider episke sound og mektige lydbilde. Det var i det hele og store et meget fett lysshow som fulgte opp et mildt sagt habilt liveband.
Hele sju spor av sisteskiva ble fremført, og var også de som stort sett fikk aller best respons fra et meget lydhørt publikum. Dette var de ikke sene med å påpeke og takke for, den lille tid de brukte på å snakke mellom låtene. Ikke verdens mest snakkesalige band Mastodon, uten at det nødvendigvis har noen betydning for opplevelsen.
Etter temmelig nøyaktig 75 minutter var det tid for en gjesteartist, nemlig Scott Kelly fra Neurosis, som om mulig løftet taket ytterligere da han entret scenen til sine kompiser og ble der kvelden ut, og med det sementerte en meget bra konsert.
For konserten, som tross en litt rolig start og uggen lyd til å begynne med endte i en aldri så liten maktdemonstrasjon absolutt verdig et av dagens største metallband. Til tider gynget det såpass heftig i både gulv og vegger på Sentrum Scene at jeg er sikker på at det kunne merkes flere kvartaler unna. Men det var altså ikke et jordskjelv denne gangen, det var bare Mastodon som var i byen. 5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
