Søndag 3.februar 2019
Kvelertak er på nok en turne med en gigant, og denne gangen med Mastodon som tok de under “håret” allerede i 2012. Kanskje ikke like gigantisk som Metallica, men uansett skulle det vise seg at lille David (Kvelertak) dunket store Goliath (Mastodon) langt ned i støvlene denne kvelden og etterlot giganten nesten som et barbert marsvin…
Turneen med Metallica befestet Kvelertak sin posisjon internasjonalt som rocke-band, og da ser vi bort i fra den grusomme opplevelsen i torturkammeret Telenor Arena. Siden den gang har rogalendingene byttet vokalist fra Erlend Hjelvik til duracell-kaninen Ivar Nikolaisen. Og det var sistnevnte som ga valuta for pengene denne kvelden. Spektrum ga bandet en varm velkomst og Kvelertak svarte med å gi full gass fra første strofe “Åpenbaring”. Selv en svaksynt kan se at Nikolaisen er halve kroppsstørrelsen av Hjelvik, men det til tross så tok han umiddelbart og skamløst over scenen og salen som en gigant. Han var høyt og lavt, surfet i publikumsmassen og ikke minst han sang med en energi og råskap som virkelig utgjorde det lille ekstra. Resten av bandet og ikke minst bassist, Marvin Nygaard, showet nesten like mye, og Nygaard var ikke snauere enn at han også tok seg en liten svipptur ut i folkemassene. Stemningen var upåklagelig og det skulle bare mangle, selv om lyden var noe ullen. Vi fikk servert den ene kraftsalven etter den andre og låtene “Bruane Brenn”, “Nekroskop”, “1985” ,”Fossegrimmen” “Mjød” og selvfølgelig “Evig Vandrar” satt som dritt i kram snø. Energinivået i Kvelertak har det aldri vært noe å utsette på, og slik sett passer Nikolaisen godt inn. Noen vil kanskje hevde at han prøver for mye å fylle plassen etter Hjelvik, men i mine øyne var det genuint og ekte det han leverte. Ingen skal ta fra Hjelvik tidligere bragder, men som sagt er det ingen som helst tvil om at Kvelertak fant rett mann til å ta over. Både vokalmessig og showmessig. Kort oppsummert en sterk oppvisning av Kvelertak. 4.5 / 6
Så var det Goliath sin tur. Umiddelbart var det lett å både se og høre at noe ikke stemte. Troy Sanders hørtes ikke ut som sitt sedvanlige, og virket rett og slett litt kraftløs. Det hjalp heller ikke at gitarist, Brent Hinds, bommet på de fleste tonene og også virket ute av form. Forklaringen på det hele kom avslutningsvis og burde vært gitt innledningsvis. De som har sett Mastodon før vet hva de er gode for og dette var ikke i nærheten av det de kan. Mastodon har også som kjent et massivt og komplekst lydbilde, og når lyden heller ikke sitter, så kan det bli en selsom opplevelse. Mulig lyden var noe bedre midt i salen, men fra vingen på en svett plaststol låt det alt annet enn optimalt. Settlista kan man mene hva man vil om. Settlista inneholdt i stor grad tidlig Mastodon, og litt skuffende at de ikke fant plass til en eneste låt fra “The Hunter”. Bandet står selvfølgelig fritt til å plukke ut låtene sine, men litt mer variasjon og bredde kunne ha gjort seg. Nok sutring og over til det positive. Kveldens store helt var Brann Dailor med stikkene. Hadde det ikke vært for han så hadde dette blitt en trist affære. Dailor var i slaget og leverte uten tvil de beste vokalprestasjonen, noe han beviste på “Steambreather”. I tillegg leverte han en sinnsvak oppvisning teknisk sett bak trommesettet, lyden var så som så, men han hørtes ut som en illsint bøling med mastodonter som trampet over publikum i Oslo Spektrum. Bandet skal ha for at de ikke avlyste denne kvelden, og det er fullstendig menneskelig å ikke være i slaget hver dag. Men når ⅔ av besetningen kanskje burde ha ligget under dyna, så blir utfallet deretter. Undertegnede har sett Mastodon såpass mange ganger at dette var langt under pari, selv om de teknisk sett leverte et helt ok sett. Forholdene lå dessverre ikke helt til rette denne kvelden, hverken i bandet eller hos lydmannen som slet med is i rubben. Det jeg derimot er ganske sikker på er at Goliath kommer til å reise seg, og at vi får oppleve Mastodon i slaget ved neste anledning. 3/6
Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker
