(ear Music)
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Nå er det ikke alle band forunt å ha så dedikerte fans som Marillion, som annethvert år har gjort det til en begivenhet for fansen å samles i mars på et feriested i England eller Nederland (eller Polen, Canada eller Chile) for å overvære tre radikalt forskjellige konserter på tre kvelder i samvær med likesinnede, og med bandet, som er særdeles flinke til å mingle med fansen før og etter konsertene, delta på Q&As, skåle, signere, spise lunch og ta bilder med fansen – som til gjengjeld er flinke til å respektere bandets komfortsone og gi de rom når det trengs.
Denne helgen, i Port Zeelande, Nederland i mars 2015, var det Marillions 2004-album «Marbles» som ble servert som hovedrett på lørdagskvelden – skiva som mange regner som den foreløbig siste klassiske Marillion-skiva. Det har kommet fire-fem studioskiver siden, men ingen av de har nådd opp til «Marbles» briljanse.
Men selv om Marillion kanskje var bedre på skive før, så har de aldri vært bedre på scenen enn de er nå for tiden – og det er en sann fryd å se de fremføre sin beste skive fra dette millenniet. Bare åpninga med den urovekkende «The Invisible Man» gjør at dette kjøpet rettferdiggjøres, og frontmann Steve Hogarth er tydeligvis i både storslag og godt humør. Stemmen hans er feilfri denne kvelden – til og med «Don’t Hurt Yourself», en låt han ofte sliter med, sitter som en kule.
Steve Rothery er en av disse unike gitaristene som har en helt særegen tone i gitarspillet sitt, og han har en følsomhet som er helt der oppe i verdensklassen ved siden av David Gilmour. (Det er ikke helt tilfeldig at Pink Floyd og Marillion har mange felles fans.) Soloen han leverer på majestetiske «Ocean Cloud» pisker frem gåsehuden. Pete Trewavas er som alltid en gigant på bass (og en hobbit på scenen), mens Ian Mosley begynner å bli litt vel tilbakelent i spillestilen sin – nå er det hakket før han ramler baklengs av trommestolen sin, og det medfører at bandet som helhet ikke låter fullt så tight som jeg kunne ønske. Det holder mål og vel så det, men jeg har hørt de mye, mye tightere.
Og så produksjonen da! Dette har tydeligvis noen jobbet intenst og lenge med, uten tanke på budsjett, og det løfter totalinntrykket flere hakk, med et imponerende sceneshow med lasere, strobelys, bakgrunnsbilder og filmer på storskjerm. Både bildet og lyden er glassklar, alle instrumenter høres klart og tydelig, miksen er svært god, og de mange kameraene veksler flott mellom nærbilder av bandet og sveipende panoramaer over både publikum og scene.
Du kan alltid spørre hva pokker du skal med denne siden du allerede har den 13 år gamle «Marbles On The Road», men svaret er enkelt: «…the Park» pisser på «…the Road». Bandet spiller bedre, det låter bedre, bildet og produksjonen her får forgjengeren til å se ut som en bootleg fra øvingslokalet. (Og på «…the Road» er bare 11 av de 15 låtene på «Marbles») Et mer relevant spørsmål er hvorfor du skal kjøpe denne BluRay’en med kun lørdagskonserten når du i stedet kan oppgradere til boksen «Out Of The Box» med alle tre konsertene fra denne helgen, uten altfor stort tillegg i prisen, rett fra bandets hjemmeside.
Dette er likevel en av de aller beste live-DVD/Blurayene Marillion har gitt ut – og de har gitt ut mange.
5,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 20.01.2017
Les også et intervju vi gjorde med Marillion i 2012!