Lørdag 1. oktober 2016
Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år (da regner jeg kun egne konserter, så Øya 2009 gjelds ikke). Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta. Scenen ble så nesten like fylt til randen av en ekstremt lystig gjeng klare for fest, og i det showstarteren «One Step Beyond» satte i gang svarte publikum med dans og allsang og det ble tidlig klart at dette kom til å bli en særdeles artig aften.
Igjennom den nøyaktig 1,5 time lange nostalgitrippen fikk vi ska-perler på rekke og rad, presentert av et band i usedvanlig smittende godt humør, så man ble stående med et godt smil stort sett hele konserten. Ser man bort fra flåseriet og humoren, som jo er en meget viktig del av pakka de leverer, er Madness også et band bestående av ekstremt dyktige musikere (i hvert fall så lenge gitarist Chris holder seg til ska, solospillet hans var av heller laber kvalitet), og når lyden i tillegg var krystallklar glemte man rett og slett at dette egentlig er et band hvis storhetstid var for 30 år siden og vel så det. Setlista dekket så vidt meg bekjent de fleste årganger fra bandets historie, selv om det var fokus på klassikerne som seg hør og bør. De obligatoriske tributtcoverne av Prince Buster, Max Romeo og Labi Siffre (selv om sistnevntes «It Must Be Love» nå mer kanskje blir regnet som en Madness-låt) viste et band som fortsatt er ydmyke overfor sine inspirasjonskilder – de fikk til og med anmelder til å digge reggae for en stakket stund, og passet godt inn i rekken av egne klassikere. Et par splitter nye låter fra fullengderen «Can’t Touch Us Now» som er ventet i slutten av måneden fikk vi også, og de viste lovende takter for hva vi kan vente oss.
Konserten fikk imidlertid en liten nedtur midtveis med et par litt kjipere låter, og når Chris overtok mikrofonen for å gjøre karaoke(!) ble det fullstendig fadese. Ikke kunne han teksten til AC/DC-klassikeren heller (selv om han annonserte A-ha til ære for oss, så kanskje han ble offer for en prank av bandkollegene), så det ble rett og slett for dumt. Det er ikke det man betaler for å se.
Dog ble dusteriet fort glemt idet neste låt «House Of Fun» satte i gang, for derifra og ut var det ren plankekjøring med en hitparade ikke veldig mange gjenlevende band kan vise til. «Baggy Trousers», «Our House» og «It Must Be Love» etterfulgte med bravur og gamlegutta kunne gå av scenen med stil for en liten pause.
For vi må jo få ekstranumrene også selvfølgelig, og de ble innledet med en brassete bursdagssang til ære for 30-åringen Rockefeller og publikum sang med for full hals. Veldig moro og litt rørende med tanke på at de da også spilte på samme sted da Rockefeller var splitter nytt. Et kjært gjensyn fra begge parter tør jeg påstå. «Night Boat To Cairo» fikk æren av å runde av kvelden, og Madness takket ydmykt for seg foran et meget fornøyd publikum og forsvant ut i høstnatten til den meget passende Monty Python-klassikeren «Always Look On The Bright Side Of Life» rungende ut av høyttaleranlegget.
Det var klart og tydelig at Madness er langt mer enn det jevne cash-in bandet som utelukkende lever på gamle bragder – de spilte og låt knall, viste enorm spilleglede og humor, og hadde det rett og slett veldig gøy der de sto og koste seg med ska-rocken sin. De meget rutinerte herremenn fikk virkelig gulvet til å gynge ved flere anledninger, og sett bort ifra karaokefadesen som dessverre trekker ned en del, var dette for det meste en ren oppvisning utført med bravur. Dere trenger absolutt ikke å vente 30 år til neste gang. (Intervju med Suggs her!)
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
