Dark Essence Records
Siden inngangen av ny årtusenregning har hedmarkingene i Madder Mortem sognet til elitedivisjon av norske ensembler, og bandets åttende studioplate tjener som ytterligere konsolidering av et uforlignelig idiom. Kvintettens progressiv-eklektiske tenkning, samt tonespråk og lydsynergi, gjør katalogen deres uegnet analogier kontra øvrige navn både fra progrockens og metallens tablåer. Det finnes knapt band i 2024 man kan løyve lignende skussmål, og leter man etter forklaringer på hvorfor Madder Mortem selger færre skiver enn Tool og Metallica, så hviler fasit på en originalitet, deviasjon og kompositorisk dybde som fyker kreti og pleti hus forbi.
Det forplikter å legge liste Madder-høyt. Store forventninger er en opportun konsekvens av et uplettet musikalsk arbeid, med gradvis kvalitetsforøkning. Mesterlige «Red In Tooth And Claw» og «Marrow», som representerer samme kvalitative oppjustering som «Desiderata» innesto i 2006, åpner potensielt for svimlende fallhøyder, men så lenge hedmarkingene ikke kompromitterer eget etos, har man lite å frykte. Med det sagt skulle jeg ønske det var mulig å fetere angjeldende album med terningkast seks, men når 2024 opprinner vil fremdeles «Red In Tooth And Claw» abonnere på status som gruppas tyngste løft.
«Old Eyes, New Heart» fører imidlertid et bemerkelsesverdig, dualistisk anslag i «Coming From The Dark», hvis messende, non-verbale motiv overdras Morricones musikalske kinematografi, og forøvrig blendende melodiøsitet og progmetallisk brodd. Stykket byr dessuten på riktig ugjestmilde brytninger av såpass kontrasterende art at totaliteten ville implodere om samme vevning ble forsøkt etterstrebet av et knepp svakere musikere. Besifringsvariasjonene i siste versrunde svarer muligens for platas heftigste øyeblikk – ganske enkelt genialt.
Det praktfulle åpningsdrønnet etterfølges av bekjennelseslitterære «On Guard», som genererer en viss ambivalens. Her inntas dunkle, amerikanske ørkensletter i et tålelig sexy og urovekkende vampyrblues-uttrykk som kler bandet ualminnelig godt. At «On Guard» mangler et parti – et crescendo – blir til lett misnøye; tre grunntoner, ett vers og en (smekker) gitarsolo synes for elementært i Madder-kontekst, trass fenomenal vokal- og gitarornemantikk. Øsende «Master Tongue» og delvis pop-spissete «The Head That Wears The Crown”, med sneisen og uforutsett tonalbevegelse, samt gnistrende brobygg, oppleves mer fullendte. Fra vinylside én er det likevel hjemsøkende og strukturepiske «Cold Hard Rain», deponert abstruse vendinger i melodi og toneart, som – i spann med nevnte førstespor – bringer blodpumpa til kokepunkt. Jeg blir neppe bestevenn med post-metalliske «Towers», trass potenserte verselinjer, eller albumets svale, forsonlige avslutning «Long Road», selv om sistnevnte er førsteklasses eksekvert og representerer et relativt nytt destillat i bandets annaler. Derimot erlegger «Unity» en eksplosiv åpning av vinylside nummer to, hvor bandets teft for østlig tonalitet og impulser fra et arpeggio-symfonisk Muse illustreres med gratie og autoritet. «Here And Now» tinger sortimentets fremste overraskelse, som en sirlig og eiendommelig mikstur av amerikansk folkemusikk (det smakfulle gitarostinatet danner sammenfall med Bigbangs «Wild Bird»), radio-pop og bandets egendefinerte musikksjargong. Voldsomme «Things I’ll Never Do» eksemplifiserer Madder Mortem på sitt mest opposisjonelle og utmaler en teatralsk, melodisk og dynamisk triumf som ikke påminner andre utøvere.
«Old Eyes, New Heart» tangerer kanskje ikke forutgående karsstykker, men stiller ventelig såpass sterk og signifikativ at et hvilket som helst band vil ha problemer med å matche materialet. Madder Mortem reder i sin egen klasse.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 26. januar 2024