lørdag 19. oktober
Rent umiddelbart føler man på en skuffelse over at Madder Mortem – et av Norges beste band i over tjue år – ikke tilbys større scenelokasjon enn Fru Lundgreens. For den uinnvidde er dette en aldeles utmerket ølkjeller, men med klare kapasitetsutfordringer. Hva man imidlertid glemmer fra tid til annen er at etablissementet er blitt garva i konsert-gamet, slik at lyden ut i rommet, endog for komplekse, dynamiske rockenheter, viser seg absurd god. Forholdet kommer endog oppvarmingsbandet Bludozer til gode; en trøndersk kvartett av stilistisk inkongruens, som foreløpig ikke skriver gode nok låter, men som serverer tre kvarter entusiastisk tungrock, og dermed oppfyller alle fordringer til antennende supportattraksjon. Bandets sterke kort er vokalist Per Arne Hilldal, samt sirlig omgang med skumrende strekk. Konsertens siste låt skiller seg positivt ut, som et underlig new wave-amalgam av Thin Lizzy og Metallica, og får endog rockefoten til å gå på blasert, surmaget gubbe.
En livsalig, brokete forsamling bejubler Nord-Odals mondene musikere idet de inntar podiet, sprengklare til å gi forrykende intimkonsert. Og ikke vet jeg hvilke synergiske strømninger som kopulerer med oksygenet i rommet, men kvintetten fyrer umiddelbart på samtlige sylindere, som om blikkontakt med tilhørerne initierer ekstrakapital. I «Coming From The Dark» har bandet et optimalt åpningsspor, selve definisjonen av et sonisk visittkort – faller du ikke for stykkets egenartete og sømløse jukstaposisjonering av harmonisk sublimitet og intelligent aggresjon så er det ikke håp. Angående identitet og sjangertranscendens: et stykke ut i konserten kaster publikum ut forslag til hva Madder Mortem er. At ingen synes å være enige, snarere tvert imot, forteller alt om bandets uforlignelige stilling i populærmusikalsk kontekst.
Birger Kirkevaag har åpenbart en uvanlig morsom dag på jobben og er et eneste stort glis kvelden til ende. Odølingene er såpass rutinerte at det tekniske samspill tåler sammenligning med den progressive rockens titaner. Madder Mortem byr dessuten jævlig mye på seg selv fra scenen – ytelsen er så intens, autentisk og emosjonelt rå at undertegnede ikke er det eneste øyenvitnet som lar tårer falle, særlig under en hudløs oppføring av mesterlige «Hangman», samt «Hypnos» og «Cold Hard Rain». Nevnte triumvirat kan kanskje kalles soaréens høydepunkter, uten at man ville ha vært ett eneste programpunkt foruten. «Hypnos» kan flåsete betraktes som bandets Björk-nummer, og man må bare beundre hvordan fem individer er kapable å reise dette symfoniske lydbildet på noen få kvadratmeter. Frontkvinne Agnete Kirkevaag blir aldri kjedelig som vokalist; faktisk skulle man mene hun bare blir bedre med årene. Det samme gjelder trommeslager Mads Solås, som er en sjeldsynt kreativ batterist med fullt musikalsk overblikk.
Har man noe å beklage? Selv uten «Waiting To Fall», «The Whole Where My Heart Belongs» og «Underdogs» i repertoaret fremstår spørsmålet like idiotisk som partiprogrammet til Krf. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge