Søndag 20. desember 2015
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band! Sceneshowet, som er utviklet av den grafiske designeren Graeme «Twig» Bell, startet med en sekvens med «roboten» (inni kostymet var den unge gutten Edward, som også var med i «Boy In The Radio»-videoen), en rød ballong og TV, som viste bilder av gullplaten ombord på romskipet Voyager. Dette bidro til å øke stemningen blant et forventningsfullt publikum (hvor hele Englands elite av progmusikere var i salen) og satte tonen for den første fremføringen av «Please Come Home» – en av årets aller beste skiver.
Den glimrende gitaristen og særs undervurderte vokalisten John Mitchell inntok midten av scenen for åpningslåta «Airlock», flankert av Caroline Campbell på bass og Lauren Storer på tangenter. Bak slagverket satt Steven Wilsons trommis, Craig Blundell, og spilte som besatt på bl.a. «God Vs Man». Før «The Boy In The Radio» introduserte Mitchell kveldens første gjest, og fortalte hvor betatt han ble første gang han hørte Peter Cox (Go West!) på radio i sin ungdom, og hvor stort det hadde vært å møte ham personlig på en 80s retro festival hvor han overtalte Cox til å bidra vokalt på Lonely Robot-skiva. Deretter gjorde Heather Findlay (Mostly Autumn, Odin Dragonfly etc.) en duett med Mitchell på «Why Do We Stay?», noe som låt aldeles glimrende, i likhet med tittelsporet «Lonely Robot» (med Frost*s vokalist Jem Godfrey), som var den første låta som ble skrevet, og som inspirerte hele opuset, og så klart bandnavnet. Det må sies at Lonely Robot fremstår også som et band, selv om medlemmene bare hadde hatt et par gjennomkjøringer før konsertene, og selv om Mitchell tydeligvis slet med en forkjølelse, noe han også innrømte på dette punktet.
Neste låt var «Oubliette», hvor Touchstones frontkvinne Kim Seviour matchet sin prestasjon på skiva, og det ble ett av kveldens soleklare høydepunkter. Med tanke på hvor mye press bandet hadde vært under for å få alt på plass til å gjøre disse konsertene til noe helt spesielt, var stemninga på scenen bemerkelsesverdig avslappet, noe «Construct/Obstruct» og «Are We Copies?» er bra eksempler på, etterfulgt av den rørende vakre «Humans Being» – min suverene favorittlåt fra 2015. Til slutt ga Lonely Robot slipp på «The Red Balloon» og konkluderte en storartet fremførelse av et knallbra album.
Det må ha vært interessant å overvære diskusjonen om hva de skulle gjøre som ekstranumre. Mange i publikum ville sikkert vært fornøyd med kun å høre liveversjonen av hele «Please Come Home», mens andre helt sikkert ville følt seg litt snytt om de ikke spilte noe mer (så vidt jeg vet, er ikke noen av låtene fra den kommende andreskiva, med navn «The Big Dream», klare for å fremføres offentlig ennå). Mitchell har derimot et solid arsenal av låter å plukke fra, og ingen manko på samarbeidspartnere. Etter en trommesolo fra Blundell, kom Jem Godfrey på scenen og spilte keyboards på «Black Light Machine» av Frost*. (Peter Gabriels «Here Comes The Flood» sto på setlista, men ble ikke spilt.) Storer, Findlay og Seviour kom så tilbake for finalen, Phil Collins’ «Take Me Home», og et felles dypt bukk. Glimrende.
4,5/6 | Rich Harding (oversatt av Geir Amundsen)
Foto: Neil Palfreyman
