Fredag 1. juni 2018
Det var all grunn til å frykte at dette kom til å bli en flau affære da amerikanske Little Cæsar ruslet på scenen foran rundt 40 fans, hvorav kanskje 12-15 befant seg nærmere scenen enn 10 meter. Men det skulle vise seg å ikke spille noen rolle, for dette groova så sinnsykt fett fra første låt av det var umulig å ikke få fot, la hodet nikke og kjeften glise.
Little Cæsar er først og fremt et solid band, hvorav tre av fem har spilt sammen siden 80-tallet, og de to nyeste rekruttene på bass og gitar er forsterkninger, ikke bare erstattere. Låtmessig er de et hardtslående, hardtarbeidende klassisk rock’n’rollband som har henta mye fra både Stones, fra AC/DC, Creedence og The Faces, fra soul, blues og fra countryrocken, noe som også gir seg utslag i de 3-4 coverlåtene de spiller. Deres største hit er fortsatt en heidundrende versjon av Aretha Franklins «Chain Of Fools», som også ble en højdare denne kvelden.
Mange band ville resignert ved synet av et såpass glissent lokale, og pliktskyldigst og surmulende kjørt gjennom et amputert sett for å oppfylle kontrakten og få hyra si, men ikke disse karene. De tok det ikke veldig seriøst, men hadde det tydeligvis gøy på scenen og ga jernet uansett. Ikke mange andre band hadde giddet ta tre låter som ekstranummer under slike omstendigheter. Særs god stemning, og utstillingsvinduet mot turistene som passerte på fortauet utenfor ble hyppig kommentert med mye vinking og latter fra både scenen og salen.
Konsertlyden på Hard Rock Cafe har fått mye kjeft, ikke minst fra undertegnede, men denne kvelden låt det faktisk helt kanon, og samtlige instrumenter hørtes klart og tydelig. Okei, så kunne Loren Molinares sologitarlyd vært litt lenger fremme i lydbildet, men da pirker jeg virkelig på småbagatellene her. Klapp på lydmannskulder!
Så har vi denne Ron Young da. Mannen med den gudsbenådede raspete sjelfulle og karismatiske stemmen, som aldri et sekund er ute å kjøre vokalt. Mannen som i starten av platekarrieren så ut som den tungt tatoverte bikerutgaven av Chris Cornell lenge før Chris Cornell så ut som Chris Cornell, har eldes med stil og har nå grått skjegg og kort hår, men stemmen er definitivt intakt. Bandet skal også ha kudos for å umiddelbart komme ut i salen etter konserten, og tok seg god tid til å prate med fansen.
Dette var bunnsolid, dønn ærlig, klassisk rotekte rock’n’roll levert med genuin spilleglede og lidenskap av folk som tydeligvis elsker hva de gjør, uansett om det er fire eller fire tusen som ser på dem. Og når den spillegleden smitter over på et stadig mer entusiastisk publikum, er det likevel en suksess, selv om det er ekstremt god plass i salen. Little Cæsar leverte en av årets tøffeste konserter, og det er helt latterlig at ikke flere folk fikk det med seg.
5,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
