Torsdag 28.november 2019
De farer land og strand rundt på kontinentet i kjølvannet av deres rykende ferske «Pitfalls» med flere utsolgte konserter på veien. Men nå var det på tide å komme hjem, og Osloborgerne lot seg ikke vente og fylte like så godt Vulkan Arena til randen denne tidlige førjulskvelden.
De var tydeligvis også meget klare for bandet da de gikk på, for idet tonene til «Below» startet ballet ville jubelen ingen ende ta. Krystallklar lyd levert av en lydmann som hadde en særdeles god dag på jobb sammen med en real episk start på kvelden levert av bandet satte standarden for kvelden, en standard gjengen tviholdt på kvelden ut. Når så neste nummer var minst like episk i «Yeah I Look» ante man konturene av en virkelig bra konsertaften levert av et band i sitt livs form.
Et massivt lysshow akkompagnert av en videobackdrop bidro til stemningen ytterligere, og da bandet i tillegg består av musikere av ypperste klasse i som også leverer vokalprestasjoner av Guds nåde (og da har jeg ikke engang kommet inn på vokalen til frontfigur Einar Solberg) er det lett å skjønne hvorfor Leprous har rykte på seg for å være et av Norges aller beste liveband. At de også gir de så mye av seg selv på scenen gjør at det er nesten like underholdende å se på som å lytte til.
For å komme inn på vokalen til herr Solberg ble det advart på forhånd at han hadde litt stemmeproblemer så han slet med å levere som normalt – og her kommer det eneste lille jeg har å trekke for på en ellers prikkfri aften: Mannen sang fortsatt som en gud, så jeg tviler på at noen ville tenkt over det i det hele tatt uansett så det virket relativt unødvendig. Hjelpes for en livevokalist! Nytt for dagen var at han hadde begynt å konversere med publikum mellom låter, noe han informerte om at han var rimelig usikker på. Men den jobben klarte han helt fint, så det er ingenting å uroe seg for.
De har også begynt å fordele keyboard-jobben seg i mellom, noe de klarte med glans (selv om bassisten visstnok slet litt med å finne riktig lyd ifølge Solberg). Cellisten som flyttet seg konstant mellom bak på scenen til foran og varierte mellom cello og keyboard må også trekkes frem da han bidro voldsomt til bandets fra før av storslagne lydbilde.
På en setliste kjemisk renset for dødpunkter vil jeg trekke frem de aller største høydepunktene foruten åpningsduoen, nemlig «Alleviate», «At The Bottom» – forøvrig enstemmig stemt frem av publikum for kvelden, og den helt hinsidig massive avslutteren «The Sky Is Red» der sistnevnte rett og slett slo pusten ut av en stakkars skribent. De fikk litt tekniske problemer under «Distant Bells» da lyden brått forsvant, men dette taklet de eksemplarisk og startet den bare på nytt da problemet var løst.
Detaljen med å la cellisten skinne på egen hånd mellom hovedsettet og ekstranumrene var en aldri så liten genistrek da det aldri ble pause fra lyd, han fikk rettmessig vist seg frem – og ikke minst var det meget originalt. Et sjeldent bra passende trekk.
De kunne ikke rundet av kvelden på en bedre måte enn den allerede nevnte «The Sky Is Red» da den var en rett frem storslagen avslutning på en rett frem storslagen aften. Leprous hadde publikum i sin hule hånd fra start til slutt, og det er bare å glede seg til neste gang. 5.5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker