Lørdag 4. juni 2016
På selveste musikkens dag i hovedstaden valgte Leprous å invitere til liveinnspilling på Rockefeller. Denne konserten skulle altså foreviges og resultere i bandets første liveutgivelse – i form av både en liveskive og en DVD. På en steikende varm og solfylt dag var det overraskende mange som hadde funnet veien inn i Oslos mørke storstue.
Siden begivenheten skulle filmes skulle man tro alle teknikere hadde gjort jobben sin ekstra grundig i forkant, men jaggu manglet det ikke lyd i mikken da Einar Solberg åpnet munnen i første låt. De måtte rett og slett ta en pause og kjøre hele introen på nytt. Publikum tok dette heldigvis med et smil, og lot ikke det legge noen demper på kvelden.
Første låt ut var «The Flood» fra deres siste kritikerroste album «The Congregation», etterfulgt av «Foe» fra forrige skive «Coal» og «Third Law», med sitt catchy refreng og en Radiohead-ish vokal. Det er for øvrig ikke ofte man ser en vokalist som også spiller keyboard, men denne balansen mestret Solberg ypperlig. Attpåtil fikk han også tid til solid headbanging mellom slagene. Hele bandet ga alt på scenen, og det var masse energi i musikken. Disse første tre låtene ble videre fulgt opp av «Rewind», «The Cloak» og «Acquired Taste».
De spilte kun låter fra deres tre siste album; to fra «Bilateral», fire fra «Coal» og hele åtte låter fra «The Congregation». Personlig savnet jeg «Triumphant» fra sistnevnte. Etter «Red» og «Slave» gikk de av scenen. Bare for å komme tilbake med fire ekstra låter, hvorav «The Price» satte det hele i gang med en bemerkelsesverdig timing mellom lyset og musikken. Deretter fulgte «Moon», «Down» og «The Valley», før de igjen forlot scenen.
Men de ga seg ikke så lett, og kom nok en gang ut igjen for å fremføre «Forced Entry». Med to trommiser faktisk – deres forrige trommeslager Tobias Ørnes Andersen var med som gjesteartist på både denne og den aller siste låta «Contaminate Me». Her fikk vi ytterligere to gjesteartister; Håkon Aase kom inn og løftet slutten av låta med fiolin, og selvfølgelig Ihsahn på gitar og vokal. Ihsahn er med som gjestevokalist på flere av Leprous sine låter, blant annet dette sistesporet fra «Coal», så det var et stort pluss at han faktisk stilte opp live. Skulle nesten bare mangle, ettersom Leprous startet sin karriere som backingband for nettopp Ihsahn.
Jeg synes den nyeste skiva deres er veldig bra, jeg liker melankolsk musikk, jeg liker progmetall og jeg liker mye indierock – likevel synes jeg disse spedalske gutta er hakket bedre å lytte til på plate enn å se på live i en time og tre kvarter. Ja, for det kan bli litt mye av det gode. Låtene glir litt i hverandre. Det er når settet blir dobbelt så langt som et album – med en miks av både nye og gamle låter – man oppdager at det er mye likt i hele deres repertoar. Som for eksempel den suggererende trommingen. Når det er sagt så gjør Baard Kolstad en formidabel jobb bak trommesettet. Litt lite sceneshow var det også, utover fire små TV-skjermer hvor det surret og gikk noen filmer. Jeg hadde trodd de ville gjort litt mer ut av lysshowet for eksempel når det tross alt skulle filmes. Og gjerne hatt litt mer kontakt med publikum.
Men det er gledelig å høre at det faktisk er mulig å lage bra progmetall som hverken har powermetalvokal, høres ut som en musikal eller er tydelig inspirert av Dream Theater. Her kan man heller ane innflytelse fra band som Tool, Depeche Mode, Muse, Radiohead og Seigmen. Kanskje nettopp derfor var kveldens klientell litt atypisk publikummet på andre metallkonserter. Her var nemlig naglene byttet ut med hipsterskjegg. Ikke vet jeg om det er fordi progrockere generelt er mer hipstere enn andre metallhuer, eller fordi hipsterne har funnet ut at det er kult å like et sært, men hipt, band som Leprous. Uansett vil jeg tillate meg å kalle Leprous for den norske metallscenens hipsterband.
4,5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
