Sony
Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.
For å få et aldri så lite dykk inni Cohens følelsesliv synes jeg det er relevant å nevne farvelbrevet han skrev tidligere i høst, til sin døende muse, Marianne Ihlen, der han på sitt sedvanlige vis forteller henne at også han, er like bak henne på livets vei. For som han skrev: «Vel, Marianne, den tiden har kommet når vi virkelig har blitt så gamle og kroppene våre er i ferd med å falle fra hverandre, og jeg tror jeg vil følge deg snart.” Han forsetter: ”Vit at jeg er så nær at om du rekker ut hånden, tror jeg den kan nå min”. Grunnen til at jeg synes det er relevant å nevne brevet i forbindelse med denne anmeldelsen er at Cohen selv, som feiret sin 82-årsdag 21. september, også synger på tittelkuttet: «I’m ready my lord», samt flere andre hint om at den innflytelsesrike poeten og musikeren, som har servert oss fabelaktig kunst i hele seks tiår, muligens er livstrett.
Jeg skal prøve å la være å spekulere for mye i det faktumet at han selv mener at siste reis nærmer seg, men etter å har hørt tekstene og stemningen på ”You Want It Darker” kan jeg heller ikke overse det. For, for de av oss som har fulgt Leonard Norman Cohen en årrekke og har høstet visdom og glede fra hans poesi i gode og onde dager, er dette fryktelig trist.
Vel, over til albumet; ”You want It Darker” er intet unntak fra tidligere utgivelser og vil finne sin naturlige plass i den prisvinnende poetens univers. Den dype stemmen formidler budskapet med stoisk ro og syder av visdom gjennom hele albumet, mens musikerne gir ordene den ekstra tyngden samtidig som de skaper stemningen som skal til for at du som lytter lett blir dratt inn i poetens fromme univers.
Albumet er også høytidelig når det kreves, ja, nesten seremoniell til tider, og da tenker jeg spesielt på når Congregation Shaar Hashomayim Synagogue Choir understreker hans jødiske oppvekst og livstro på det nevnte tittelkuttet. Tekstene, musikken og Cohen selv ser ut til å leve i en form for symbiose, og når Cohen på underfundig vis på ”Treaty” synger at han er sint og lei er det som om den enkle musikken også understrekker hans asketiske livstil.
Cohen har tidligere uttalt at hans tekster egentlig bør synges av en kvinne, for en kvinnestemme er det vakreste som fins. Mens han snur ryggen til djevelen og en engel i ”On The Level” får han endelig vokalstøtte av Dana Glover, og det på ekte Cohensk vis.
Cohen legger som vanlig mye arbeid i tekstene og fremstår som brutalt ærlig. Men samtidig er han alltid ydmyk og aldri frekk. I barndommen spilte ofte moren til Cohen sigøynerinspirert musikk, noe som Leonard har tatt med seg videre. På ”Traveling Light”, ”It Seemed The Better Way” og ”Steer Your Way” får vi også gjensyn med denne siden av den gamle mesteren og fiolinens sensitive toner påkaller, som mange ganger tidligere, en sårbar lengsel.
Cohen har heller aldri vært redd for å konfrontere de store og dype spørsmålene i livet – og døden – og det får vi også denne gang. Men det er ingenting som overrasker og det er ingenting som er nyskapende på denne utgivelsen, noe jeg mener at man strengt tatt heller ikke skal forvente av en hedersmann på åttito. Og ser man bort ifra da Cohen begynte å sette musikk til diktene sine har han vel egentlig aldri vært særlig nyskapende. Det er ikke der hans styrke ligger. Han har en gave som få andre har og han har brukt den godt, for han er Leonard Cohen, og det til de grader. Med noen få unntak har Cohen alltid vært tro mot seg selv og sin kunst. Og kunsten, den har trolig kostet mye – men samtidig vært helt nødvendig.
Og slik føler jeg at denne utgivelsen også er. Tro mot Cohen og hans tilhengere, tro mot sterk poesi – og helt nødvendig. Det eneste jeg kan utsette på denne utgivelsen er lengden. 36 minutter og to sekunder, fordelt på ni lyriske perler blir i korteste laget. Likevel, dette kan vi tilgi vår kjære poet, musiker og kunstner.
5,5/6 | Freddy Ludvik Larsen
Utgivelsesdato: 21.19.2016