Petroleum Records
Kvelertaks tredje fullengder, «Nattesferd», er en ny oppvisning i livsbejaende metal, som jeg for enkelthets skyld velger å kalle det de driver med. For Kvelertak er ikke så lette å sette i bås. Her er elementer fra hardrock, punk, black metal. Det er høyoktan musikk. Og det er skikkelig norsk. For ta for eksempel åpningslåta på «Nattesferd», den energiske «Dendrofil for Yggdrasil». Låtnavnet i seg selv er jo en sekser på terningen. Og låta er akkurat det vi har blitt vant til fra Kvelertak. Det er raskt, intenst, men allikevel alltid melodisk. Erlend Hjelviks dragepust av en stemme driver låten fremover. Dragepust er i aller høyeste grad en hedersbetegnelse. De skjeler litt til melodiøs black metal, litt til hardrocken, og slår det hele sammen i en deilig gryte.
«1985» var første singelen fra plata, og da jeg hørte den ble jeg litt bekymret. Den føltes som en «Kvelertak gjør sin vri av surferocken». Med flere lyttinger har den vokst litt, og den gjør seg bedre som en del av helheten på plata. Og for all del, melodien er liflig og fin, men den byr liksom ikke på nok for meg. Tittelsporet «Nattesferd» har på sin siden det frekkeste og deiligste introriffet norsk rock har sett siden Turbonergers «The Age of Pamparuis», som ble utgitt i 1998. Over to minutter bygger et herlig, fengende riff seg opp. Helt fantastisk blir det når lyden av en kassegitar blander seg med resten av saligheten etter drøye minuttet. Kassegitaren bidrar i det hele tatt til dynamikken i låta (den kommer inn flere ganger). Jeg har hørt låta et tosifret antall ganger, og introen har gitt meg et smil om munnen hver gang så langt. Selv da jeg hørte låta på t-banen på vei til jobb. I refrenget har de også lagt på en clean vokal før Hjelviks snerring. Et vellykket trekk. I det hele tatt er «Nattesferd» en perle fra a til å. Den beste Kvelertak-låta i bandets karriere? Min personlige favoritt i alle fall.
«Nattesferd» etterfølges av «Svartmesse», som starter med gitarpumping som fikk meg til å tanke på disco-rocken i Kiss’ «I Was Made For Loving You», men det er heldivis også eneste likheten. Låta er lett å like. «Bronsegud» er den mest gjennomførte punka låta, og klokker også inn på 2.57. Her er det full spiker fra start til mål. På «Onsdakeps galakse» dempes tempoet litt igjen og det er det melodiøse Kvelertak som får stå i sentrum igjen. Etter den intense «Bronsegud» føles det ganske deilig med en låt der Kvelertak lar hvert riff leve lenge, noe de jo har gjort helt fra starten. Låta er rett og slett behagelig og flott, og sklir perfekt over i «Berserkr», som igjen skrur tempoet opp. Her hører man igjen tydeligere at bandet henter deler av inspirasjonen fra black metal. Avslutningen av låta er seig og tung, men ikke bakpå. Ikke minst takket være Hjelviks alltid friske vokalpust. Låta driver bare herlig fremover i et makelig tempo.
Ni minutter lange «Heksebrann» bør lyttes andektig til i sin helhet. Her er det litt av alt, men ingen smakløs lapskaus. Det er tunge Kvelertakse riff avbrutt av liflig kassgitarspill. En ambisiøs låt, nesten litt dekadent, om man kan kalle musikk det, men det bikker aldri over i galskapen. For øvrig er Hjelviks vokal perfekt mikset med det intense lydbilet for øvrig. En kunst å treffe akkurat, men her føles det som innertier. «Nekrodamus» avrunder herligheten. Introriffet føles litt Kvelertak-countrysk. Også føles det litt nasjonalromantisk samtidig. Også er det tungt. Men også denne låta føles dynamisk.
Rogalandsgutta har gjennomgående klart å skrive låter som byr lytteren på både overraskelser og det forventede, og derfor blir det heller aldri kjedelig. Snarere tvert i mot. Dette er spennende fra a til å. Garantert en av de beste platene du får høre i år.
5,5/6 | Lars Martin Gimse
Utgivelsesdato: 13.05.2016