Fredag 1. november 2024
Timer før Kvelertak starter sin norgesturné i Kongsberg får vi nyheten om at gitarist Bjarte Lund Rolland forlater bandet umiddelbart. Resten av bandet fortsetter turnéen som planlagt og ingen erstatter trer inn. Avskjeden er tilsynelatende udramatisk, men det er vanskelig å si for oss utenforstående. Han var visstnok heller ikke med på et par av festivalene Kvelertak spilte på i sommer, blant annet Hellfest. Uansett er det synd at vi nå ikke får se Bjarte med Kvelertak. Det er en kjensgjerning at gitarister som ikke spiller med plekter lager gode låter, og Bjarte har i tillegg hatt en rimelig kul tilstedeværelse på scenen da jeg har sett dem tidligere, selv om det nå begynner å bli nærmere 10 år siden.
Først ut er supportbandet Abagas. Support the support band! Bitte litt overtenning fra start, men på låt tre svinger det og de er blitt varme i trøyen. På låt fire tar vokalisten av skjorten og da begynner vi å snakke. Lyden blir også litt bedre i løpet av settet. Spesielt vanskelig å unngå å legge merke til trommisen, som spiller med et gigantisk glis stort sett fra start til slutt. Spilleglede! Abagas var egentlig ganske fett, men jeg klarer ikke vri meg fra tanken om at dette er kulere på plate enn live.
Så er det dags for Kvelertak. De åpner med «Krøterveg til Helvete», også ruller det og går derfra gjennom «Blodtørst» til «Crack of Doom». Ivar og resten er skrudd på, men publikum bruker halvannen låt før de henger med. Ikke rart det, Kvelertak kjører 101% fra første sekund. Så kommer «Motsols», kanskje den beste låten fra siste platen. Så ufattelig kul og bredbeint, også i kveld! Hyllesten til hjemfylket, «Rogaland», kommer rett etterpå, og da må selvsagt Ivar hive seg ut i publikum.
En låt jeg ikke tror de har hatt med på festivalsettet sitt i sommer er «Døgeniktens Kvad». Dette er også en låt som fint kan kåres til albumets beste for min del. Plasseres på den hakket hvassere siden av Kvelertaks katalog, veldig kult å få se denne live. Den har mye av det som for meg er selve essensen av Kvelertak og som gjør dem unike. Denne blandingen av black metal-riffing og blast beats blandet med rock’n’roll og nesten litt roots’n’blues-tendenser.
«Likvoke» fra Endling-albumet følger, før vi går tilbake til første platen igjen med «Sultans of Satan». Denne merkelige låten med svensk tekst som jeg aldri egentlig helt har fått taket på. Ivar nevner at det er 600 drammensere til stede. Union Scene tar vel greit over 1000 om jeg ikke husker feil, så stappfullt er det ikke, men synes de som er til stede etter hvert klarer å lage god stemning. En koselig, liten moshpit har vi òg.
Den eneste låten fra albumet Nattesferd i kveld er «Heksebrann». Jeg er ikke noen Kvelertak-ekspert, men er dette det albumet som er ansett som bandets svakeste? Det er i hvert fall det albumet jeg har minst kjennskap til, selv om «Dendrofil for Yggdrasil» er en magisk låt. «Heksebrann» gjør seg også ganske bra midt i settet her, litt ned i tempo og litt mer melodisk. Det er en lang låt med lengre instrumentalpartier, så Ivar tar seg en tur av scenen. Låten bryter fint ned før det smeller igjen med avslutningssporet på Meir-platen – «Kvelertak». Det er også ca. nå at lyden begynner å ta seg opp litt, det er litt grumsete og udefinert de 6-7 første låtene, og har man ikke hørt låtene før kan det hende det er vanskelig å henge helt med. Jeg må også erkjenne at det er noe som mangler, både sonisk og visuelt – Bjarte. Man hører det spesielt i de partiene der det egentlig er tre distinkte gitarfigurer, eller hvor det nå kun ligger bass under tostemte gitarsolopartier.
Fram til nå opplever jeg at bandet har blåst gjennom settet sitt, med den største selvfølgelighet selvfølgelig. Ivar prater minimalt mellom låtene i kveld, og i grunn er det egentlig ganske behagelig med et band som har kontroll på det de skal gjøre på scenen og kontroll over publikum. Man kan si hva man vil om interaksjon med publikum, men selv er jeg tilhenger av å gå på konsert for å høre musikk og ikke for praten mellom låtene. Det hoies, klappes og crowd surfes. De to stakkars pluggene som står foran scenen og tar imot crowd surfende, spinkle tenåringer og godt voksne mannfolk med romslige vommer har nok å henge fingrene i. En av dem får et klapp på skulderen og tommel opp av gitarist Maciek.
«Kvelertak»-låten setter fyr på både bandet og publikum, og Ivar må igjen hive seg ut i publikum, denne gangen med litt «crowd standing». Denne låten er bandets anthem for min del og, jeg kjenner jeg blir salig i blikket når jeg får se den live. Bandet går av scenen etterpå. Muligens litt tidlig for encore allerede nå, men jeg opplever at publikum er slappe og ikke særlig villige til å heie bandet tilbake på scenen. De kommer heldigvis tilbake igjen, de har jo fem låter igjen. De kjører på med åpningssporet fra Meir, «Åpenbaring», og tittelsporet fra siste platen, «Endling», før de går videre til en ekte klassiker – «Mjød». Publikum er helt med igjen nå. Før siste låt sier Ivar at det er lenge siden de har vært i Drammen og at det blir lenge til noen ser dem igjen etter denne rekken med konserter. Til slutt får vi «Bråtebrann» fra Splid-albumet – en verdig konsertavslutning. Lang burnout på slutten, Maciek crowd surfer på gitarsoloen og kvelden er nok komplett for mange av de oppmøtte. Ingen siste encore og Ivar går av, mens de andre står igjen og takker publikum. Kjenner jeg savner tre av de aller beste låtene de har laget – «Trepan», «Nekrokosmos» og «Spring for Livet» fra Meir, men disse har de kanskje ikke spilt på årevis, så det var nok et longshot. Maciek og trommis Håvard stod fram i kveld for min del, mye god energi og spilleglede. Kvelertak hadde definitivt turboen påskrudd, men fikk likevel følelsen av at det var litt på autopilot. 4/6
Tekst: Tom Ian Klungland
Foto: Anne-Marie Forker
