Trondheim internasjonale filmfestival
5. – 11. mars 2018
Hundreårsmarkeringen av Trondheim kino innstiftet Prinsen kinosenter til lokasjon for vårens flotteste filmfestival i Midt-Norge. Trass i at Nova kinosenter ligger mer sentralt, og er bedre skikket å huse større tilstelninger, melder festivalledelsen om ytterligere forøkning av publikum. Angivelig ble 30.000-grensen passert i år… Dokumentarfilmen ”Trondheimsreisen” skal ha mye av æren; tirsdag 6. mars var dette landets nest mest sette kinofilm, selv med visninger utelukkende begrenset til Trondheim.
Tekst Geir Venom Larzen
Kosmoramas logistikk ble satt ettertrykkelig på prøve nevnte tirsdag, med kødannelser til langt ut på gaten. Simultant med at det gleder å se et bredt tverrsnitt av populasjonen haste utendørs i vinterkulda for å se film presentert på lerret, er det unektelig litt irriterende at ikke flere Trondheims-patrioter løser billett til andre forestillinger.
Her følger et par godbiter nevnte bøling misset:
Fredrik Horn Akselsens og Christian Falchs ”Blackhearts”, som premierte under Kosmorama 2016, introduserte oss for Giorgos Germenis – såkalt svartmetallmusiker, valgt å representere det høyreradikale partiet Golden Dawn i det greske parlamentet, og siden kastet i fengsel, sammen med resten av partiledelsen. Produsent Christian Falch og regissør Håvard Bustnes følger sakens videre utvikling i glimrende ”Hatets Vugge”, hvor en patriarkalsk organisasjon tvinges å administreres av kvinnene bak de fengslede oppviglerne. En datter, en kone og mor gir det norske filmteamet bortimot ubegrenset tilgang til Golden Dawns ideologiske og romlige skanser, og seeropplevelsen pendler mellom det pinlige, skadefrodige og stundom empatiske. ”Hatets Vugge” debatterer det eviggrønne, retoriske spørsmål: Skal man gi åpenbare nazisympatisører offentlig taletid? Selvsagt skal man det. Gi dem sågar mikrofon og PA-anlegg på ferden – de evner tidsnok å blamere seg. Bustnes og mannskap, som var til stede i Trondheim og besvarte spørsmål fra publikum, gjør egne innspillingsproblemer til del av narrativet, angivelig for å myke opp utlegget, av frykt for å gjøre filmen til propaganda. Det hadde slett ikke vært nødvendig, men fortellerteknisk er inklusjonen av dokumentariske hverdagshinder et briljant addendum. 4,5/6
Hatets Vugge
Samme aften inntok vi den luksuriøse Kongesalen, for å bivåne australske Travis Beards unike ”Rockabul”; filmdokumentaren om et metallbands kår i Afghanistan. Beard kom til landet som journalist, men endte værfast i åtte år – for det meste som kurator og inspirator for en utskuddgruppe unge menn som ønsket å lære rock. Ferden fra ulidelig amatørsvirke til delvis koherent skrangleband er lang, og ikke uten motstand fra Taliban, lunefulle strømbrudd eller bomberegn. Man opplever samfølelse med og beundring for protagonistene, som unektelig vil tenke tilbake på tiden som omreisende rockeunderholdere i et krigsherjet land med stolthet. Bandets tilmålte minutter i rampelyset er selvfølgelig dømt til selvdestruksjon… 5/6
Rockabul
Blant spillefilmene på årets program gjorde nederlandske ”Find This Dumb Little Bitch And Throw Her In A River” furore. Den sikret regissør Ben Brand New Directors Award-prisen, helt fortjent, og er basert på reelle hendelser, av etisk-filosofisk kompleksitet. Alenefar Wim, en lyssky bølle som driver ulovlig import av hundevalper, beordrer sine to barn – på henholdsvis 13 og 15 år – å drukne et parti syke valper. Storebror Remco mobilfilmer søster Lizzy idet hun lyder fars ord. Strekket fra mobiltelefon til Youtube er kort og tanketom, og etterhånden eksploderer internett i hatrespons – forståelig nok. Remco fjerner videoen, men for sent. Stuntet foranlediger en bølge graverende konsekvenser, som ender i tragedie. Ben Brands nøkternt observerende stil, stundom på samme nervekanal som Michael Haneke og Ulrich Seidl, gir filmen ubehagelig troverdighet. Handling og konsekvenser i en digital virkelighet danner overordnet tema, men bruken av vold mot dyr gjør totalbildet rasende problematisk. Det føles dobbelt bedrøvelig, og pålitelig, at samfunnsdyret som griper loven i eget favntak, drives av massesuggererende hat – fullstendig på kant med sakens kjerne. 13-åringen møter ikke sitt endelikt fordi hun føyer et rasshøl av en far, men fordi hun gjøres til heks i en malstrøm av unyansert avind. ”Find This Dumb Little Bitch…” bør sees av alle. Dyrevernerne bes stålsette seg – du vil, som meg, være glad du led deg gjennom reisen. Vi blir heldigvis spart eksplisitte voldsbilder. 5/6
Find This Dumb Little Bitch
Fra Ramaskrik-programmet, avdelingen for estetiserte gys, tilkom islandske ”Jeg Vet Hvem Du Er”, i regi Oskar Thór Axelsson; et rural, forblåst og stemningsmettet kriminaldrama med overnaturlig brodd. Plottets brister i opprullende fase, og manko på originalt tankegods, demmer ikke opp for en generelt god, mørksmusset kinoerfaring, med tonnevis av islandsk sjarm. 4/6
Sjarm holder også horrorkomedien ”The Night Sitter”, regissert av John Rocco og Abel Bruhn, Mest av alt er dette en celebrering av 80-åras sjangerfilm, med malplassert, intertekstuelt Dario Argento-skyts (neonfarger, replikker, boken ”The Three Mothers”). ”The Night Sitter”, om enn underholdende, blir aldri mer enn et stilisert tidsfordriv, hvor det morsomme ikke er morsomt nok, og det groteske heller opplagt. 3/6
Øverst i Ramaskrik-segmentet duver canadiske ”The Ravenous” (”Les Affamés”, regi: Robin Aubert), som evner å tilføre en mødig zombiefilmkategori sårt tiltrengt frisk giv. Like innoverende som ”28 Days Later” eller ”The Girl With All The Gifts” er den ikke, men ”The Ravenous” innbefatter et par grep som fungerer overmåte godt, og er liketil kunstferdig berammet. Bruken av stillhet er øredøvende effektiv. I tillegg rustes de vandøde med en pikant flokkintelligens som savner kinematografisk sidestykke. Dette siste borger for filmens høydepunkt, som intonerer med lyden av en gråtende barnedukke. 4,5/6
The Ravenous
Radarparet Hélenè Cattet og Bruno Forzani innesto et aparte og estetisktriumferende opus i ”Amer” fra 2009. Duoens tredje langfilm, ”Let The Corpses Tan”, danner et stilpotpurri ulikt alt annet du hviler øynene på inneværende år, i et hypnotisk febervake av italiensk giallo og spagettiwestern, Alejandro Jodorowsky, avantgarde og Quentin Tarantino. Med fjetrende foto, outrerte effekter og hallusinogene tablåer reises et i utgangspunktet enkelt, men hysterisk narrativ, anført av Elina Löwensohn i rollen som Luce – en fantastisk kunstbohemgestaltning som nyter å se det verste fremtre i menneskene rundt seg. Löwensohn fortjener et par Oscar-statuetter for innsatsen. ”Let The Corpses Tan” var blant de få Kosmorama-filmene anno 2018 som bare ble bedre og bedre jo mer man fikk reflektert. Spørsmålet ”Hva faen var jeg nettopp vitne til?” lar seg etterhånden besvare. 4,5/6
Let The Corpses Tan
Gotisk underfundige, senviktorianske ”The Lodgers”, i Brian O’Malleys regi, fortjener også noen ord. Tvillingene Rachel og Edward er avskåret resten av samfunnet i en irsk landsby, like etter første verdenskrig. De residerer i familiens fallerte gods, hvori hinsidige krefter befaler barna å fullbyrde sin skjebne. ”The Lodgers” scorer høyt på atmosfære, scenografi, skuespill og foto. Jeg er dessuten svak for manusets incestuøse premisser, men skulle kanskje ønske O’Malley gikk hardere til verks. Finalen er riktignok stakkåndet tilfredsstillende, uten å nå eksempelvis ”The Others” til knærne. 4/6
Øvrige titler å se opp for, skulle de komme din vei, er meksikanske ”Tigers Are Not Afraid” (Issa Lopez) og colombiansk-argentinske ”Killing Jesus” (Laura Mora). Førstnevnte demper fortellingens grusomheter ved en rekke vellykkete magiskrealistiske grep, inkludert animasjon. 4/6
Sosiopolitiske ”Killing Jesus” er dog hakket hvassere – filmens utgangspunkt er det meningsløse drapet på regissør Moras far, som problematiseres ved at protagonisten lærer seg drapsmannen å kjenne. 4,5/6
Killing Jesus