Søndag 7. mai 2017
Det er jammen ikke mange igjen av de store og ikoniske rockebandene lenger – men at Kiss fortsatt er et av disse, er vanskelig å benekte. I helgen var de legendariske New Yorkerne tilbake i Oslo etter fem år, og leverte et spektakulært show som bakteppe for en konsert som i store trekk var Greatest Hits med fokus på gullperioden fra midten og slutten av 70-tallet. Og det er imponerende at de fortsatt selger ut arenaer på minutter, selv 35 år etter at de var på sitt største, men de fortsetter å fascinere, uanfektet av at punk, disco, synth og grungen har kommet og gått – Kiss består. Og kommer sikkert til å fortsette som merkevare lenge etter at Paul Stanley og Gene Simmons har lagt platåskoene på hylla.
Det er vanskelig å tenke seg en mer hengiven fanskare enn Kissfansen – det virker som om dette er like mye en livsstil som et band man liker, og det spiller visst liten eller ingen rolle hvor bra dette faktisk er rent musikalsk, eller når den siste relevante skiva kom ut – denne konserten er for mange en terningkast 6-opplevelse uansett hvordan det låter! Svært mange har vært fans siden de ble bergtatt av disse magiske vesnene på 70-tallet, og har med seg sine egne barn, gjerne iført Demon- eller Starchild-sminke – endelig skal sneipen selv få oppleve hva pappa har fablet om hele livet.
Og at det er imponerende er sikkert – fra bandet åpenbarer seg på scenen som himmelsendte guder til åpninga «Deuce», til avslutninga «Detroit Rock City» med konfettikanoner, røyk og et budsjett på pyro og bomber som overgår statens budsjett på det norske helsevesen. Det går ikke en eneste låt uten at det smeller og sprutes flammer. Man kjeder seg i hvert fall ikke på Kiss-konsert!
Gene Simmons er i storslag, og han ser og høres ut som han har gjort i over førti år. Og han har vel aldri sunget så mange låter som han gjør på årets turne. Gene gjør en kjempejobb, selv om bass-soloen hans rent musikalsk er totalt verdiløs. Men igjen, stor underholdning! Og flere av låtene han tok vokalen på, var blant konsertens høydepunkter, som «I Love It Loud», «Cold Gin» og «War Machine».
Det er fortsatt litt irriterende at Eric Singer og Tommy Thayer skal måtte kle seg ut som Peter Criss og Ace Frehley – når Eric Carr og Vinnie Vincent (hvor ble det av HAN?) fikk egne identiteter, hvorfor kunne ikke Singer og Thayer også få det? Alle vet jo at det ikke er Ace & Peter, er det sååå viktig at illusjonen opprettholdes? Men også de gjør en strålende innsats (kanon gitarlyd på TT, og knall koringer fra ES!) – og de to er nok de dyktigste musikerne i bandet. Begge synger en låt hver – «Shock Me» på Tommy og «Black Diamond» på Eric – og ingen av dem er bandets svakeste vokalist pr 2017.
For det er paradoksalt nok han som sang duett med Sarah Brightman for noen år siden. Stemmen til Paul Stanley er i fullt forfall, den skingrer fryktelig til tider, og mang en gang skotter vi i publikum vantro på hverandre når det skranter som verst. Det er for ille når man faktisk synes synd på en søkkrik rockestjerne, men dette, Paul Stanley, dette kommer du ikke lenger unna med. Hadde du vært bikkja mi, hadde jeg sørgmodig tatt deg til dyrlegen nå for å ikke la deg lide mer. Hvis du ikke lenger har stemmebånd, så har du dessverre heller ikke noe foran en mikrofon og et betalende publikum å gjøre. Ekstranummeret «I Was Made For Loving You» låt muligens verst, og det er rett og slett vemodig, med tanke på hvilken fantastisk vokalist han var.
Men ser man bort ifra vokalen, så er fortsatt Paul Stanley 100% rockestjerne. Han har for anledningen det norske flagget på gitarkroppen, han gjør alle de velkjente bevegelsene sine med største selvsikkerhet i en alder av 65, er blikkmagnet på scenen, og han gir absolutt alt. Det skal han ha. Mannen er rett og slett dritkul, selv om vi får et ekte Spinal Tap-øyeblikk når han først bruker et par minutter på å få publikum til å «invitere» ham til å komme ut i salen, hvorpå det til slutt må skrinlegges fordi mekanikken som skulle løfte ham ut i salen, ikke fungerte i kveld. D’oh!
Setlisten er selvsagt maksimalt publikumsfrieri. Kiss har ikke gitt ut ny musikk på fem år, og vi får ingenting fra «Monster» her. Publikum vil høre klassikerne, og det får de til gagns – selv om de også har slengt inn noen litt mer obskure låter som «Flaming Youth» og «Let Me Go Rock N Roll», og droppet travere som «God Of Thunder», «Strutter» og «Beth». Balladene glimret faktisk helt med sitt fravær med unntak av ett vers og refreng av «Shandi», spontanfremført av Paul Stanley på egen hånd.
Kiss har alltid vært følsomme for markedet og tilpasset seg de gjeldende musikalske trendene med varierende hell, og ikke alt har tålt tidens tann like bra – spesielt enkelte av 80- og 90-tallslåtene høres temmelig utdaterte ut sammenlignet med de nærmest tidløse klassikerne fra 70-tallet, som heldigvis er i flertall. Faktisk er over 80% av låtene 35 år eller eldre. Og den nest nyeste låta, «Psycho Circus», er jo nå faktisk gammel nok til å ta lappen og kjøpe øl.
En gang i løpet av konserten kom jeg til å tenke på da jeg besøkte Colosseum i Roma tidligere i år. Visst er det fortsatt et storslagent og imponerende monument, men man blir mest gående og tenke på hvor ubegripelig fantastisk dette måtte ha vært i sin storhetstid, og hvordan man helst skulle hatt en tidsmaskin for å oppleve det i all sin prakt.
Oslopublikummet er ofte litt avventende og opptatt med mobiltelefonene sine, men lagde godt med liv denne kvelden, og allsangen under «Rock And Roll All Nite» ljomet godt under taket. Blodfansen var garantert veldig fornøyd. Og hadde Paul Stanleys stemme holdt mål, ville kveldens femmer vært soleklar. Likevel, tross det vokale havariet, så var dette stor underholdning, et spektakulært show, og man kjedet seg ikke ett minutt. Og det er kanskje det viktigste.
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
