Lørdag 15. juli 2023
Mitt forhold til Kiss går flere tiår tilbake, og jeg har til og med lekt Gene i et lite lokalt tribute-band i en periode. Å si at jeg er over gjennomsnittet glad i Kiss vil være en underdrivelse av dimensjoner. Derfor er det også med tungt hjerte jeg må innrømme at jeg aldri har blitt så skuffet over noen konsert noensinne som da jeg så dem i Valhall i 2008. Alt gikk i slow motion og pyroeffektene minnet mere om billigpakka med raketter fatter’n dro opp hver nyttårsaften enn det legendariske bildet fra «Love Gun»-turneen. Jeg har styrt unna Kiss i Norge siden den dagen, men så kommer de her og avslutter Europa-turneen sin praktisk talt i hagen min. Da ble naturlig å innfinne seg.
La meg starte med å beskrive valget av venue; Slottsfjellfestivalens nye område. Et nedlagt industriområde på Nøtterøy. Trangt, smalt, ujevnt, sølete, grusete og uoversiktlig. Sikkert perfekt for drita 19 åringer som vil svinse rundt i en eller annen rus, men til tungrockkonserter var det muligens det verste jeg har opplevd. I tillegg var det satt av altfor god plass inne i Golden Circle området, sånn at det ble skremmende trangt ute bland «det vanlige» publikumet – Grusomt rett og slett.
Kiss entrer scenen med teppefall, et enormt smell og «Detroit Rock City». Det er definitivt tøffere effekter enn sist jeg så dem, og det driver akkurat sånn passe i det Paul Stanley tråkker solid i salaten og spør oss «How you doin’, Oslo?» Responsen er selvsagt mikroskopisk. Han prøver seg igjen «OSLOOO??» Tre stykker reker hendene i været, mens resten ser spørrende på naboen. Det begynner bra, tenker jeg i mitt stille sinn, før de kjører videre med «Shout It Out Loud». Det låter greit nok, men fortsatt liten til ingen respons fra publikum. De er ikke her for å Kiss vettu, de er her for å «være der det skjer» for å se «han dærre Kiss med tunga» mens de ser for seg Rolling Stones –logoen. En klassiker fra «Destroyer» gjør lite for disse menneskene, ser det ut til. Stanley kjører på med standardfraser mellom låtene, og han er av en eller annen grunn fast bestemt på at det er fredag og at han er i Oslo. «A Friday night in Oslo…» Noen i vingene klarer omsider å gi mannen en lapp der det står at han befinner seg i Tønsberg, men det er stadig like herlig fredag! Gene trykker til med «I Love It Loud» og publikum hermer som best de kan på He-e-y-hey-yeah, men ingen har hørt låta før og synger selvsagt feil – vakkert!
Bandet låter nøyaktig som jeg fryktet – helt greit! De gasser litt med alle bremsene på! Hver eneste låt går minst fem knepp for sakte og det løsner aldri! Det vil si, nesten aldri! Det er godt dokumentert nå at mesteparten av Stanley sine bidrag kommer ferdig innspilt, og at det er 90% mimelek vi blir servert, men for å få dette til å funke må nemlig Eric Singer, en av verdens desidert beste tungrockstrommiser, spille til et click-track som holder ham igjen fra å slå seg løs. Tro meg, når hjertet koker og blodet bruser er et click-track som går for sakte noe av det verste en trommeslager kan være med på. Eric øker i hvert eneste brekk og må like ofte hente seg inn igjen… stakkar. «Why put the lion in a cage??» Det er bare trist å oppleve! I slutten av «Cold Gin» er bandet endelig i fri flyt, og umiddelbart kommer litt av det energiske bandet de en gang var til syne. Det slår gnister i omtrent ett minutt før konsertens definitive lavmål serveres i form av meningsløs gitargnukking som ville fått selv de minst dedikerte gutteromsgitaristene til å klø seg i hodet. Hva i huleste var dette for noe? Man kan si mye om Ace Frehley, men hans soloer var stort sett rimelig spektakulære! Dette var bare spektakulært rævva rett og slett!
Mens det hele foregår tusler publikum hvileløst rundt og småprater slik som norske publikummere så altfor ofte gjør. Det som skjer på scenen er bare et bakteppe, en unnskyldning til å fyllepjatte med mennesker de sjelden ser. I løpet av konserten er det tidvis så mye prating at det drukner musikken totalt. Norway strikes again! Stanley forsøker å friste med låten «Yeah» fra skiva «Sonic Boom», og det billigste av alle publikumsfrierier faller naturligvis rett på ratata. Ingen har hørt den, ingen synger og det fremstår mest pinlig.
Settlisten er i og for seg ganske sterk for oss som kjenner bandet, og når både «War Machine» og «Making Love» har sneket seg inn er det egentlig ingen grunn til å furte, men det er noe som ikke sitter her. Det blir for tamt uansett hva de prøver på, og mellomsnakket til Stanley er rett og slett patetisk stort sett hele veien – og da tenker jeg ikke på at han tok feil av dag og by! Da tenker jeg på det evinnelige maset om «How we doin’ so far?» og «Buuuhm- Buuuhm» med full-on stemmeskiftetendenser.
Jeg forflytter meg raskt til Golden Circle under bassoloen til Simmons og må innrømme at antall fans som faktisk kjenner en og annen Kiss-låt var høyere her. Hendene var i været og flere sang med! Litt stemning om ikke annet. «God Of Thunder» låt faktisk ganske bra også. Den er jo tross alt litt seig originalt, så den ble et aldri så lite høydepunkt oppi denne suppa!
Konsertens siste fase er rimelig forutsigbar med «Love Gun», «Beth» og «Du-du-du-du-dududu-du-duuu» før «Rock n Roll All Nite» avslutter ballet. Det er noe diskokulegreier på noen skjermer og det spruter noen flammer her og der også. De prøver og de prøver! Tommy Thayer og Simmons heises opp på store stillaser mens Stanley kjører showet foran trommeriseren! Alt i alt en artig finalesekvens!
Kiss anno 2023 er muligens julemiddag for noen det, men det står søren klype meg Fjordland på pakka! 2,5/6
Tekst: Henrik Haugsnes Kaupang
Foto: Anne-Marie Forker
