Fredag 07.februar 2020
Etter en ti år lang pause, kom omsider Keane tilbake til Norge og til Sentrum Scene på fredag kveld, for å promotere sitt nye album “Cause and Effect”, og fansen hadde tydeligvis ikke glemt de i mellomtiden, for her var det utsolgt og smekkfullt hus. Frontmann Tom Chaplin kommenterte at de har vært borte så lenge at «noen har gått fra å vært barn til å bli voksne siden sist vi var her.» Det var en tydelig forventningsfull stemning blant det lystige publikummet, og de alle fleste av disse både kjente til og forventet seg åpningslåta “You’re Not Home” som også åpner den nye skiva.
De eldre låtene fra «Hopes and Fears» og «Under the Iron Sea» fikk utvilsomt den varmeste velskomsten, når publikum klapppet, jublet og sang med av full hals på “Bend and Break” og “We Might as Well Be Strangers”. Ikke at de nye låtene ikke ble tatt vel imot – det var meget god stemning også under “Love Too Much”, andresingelen fra den nye skiva. Da de var kommet frem til “You are Young”, fra 2012-skiva «Strangeland», var Chaplin blitt varm i trøya. Han var blitt mer moden i stemmen nå, både live og på skive, og det kler ham samt at det gir en ny snert i musikken. han ga virkelig jernet på starten av låta, og publikum ga ham tilsvarende energi tilbake mens han dirigerte de gjennom refrenget. «Strålende!», ropte han, «Beste allsangen på hele turnèen!», mens trommis Richard Hughes reiste seg og applauderte publikum.
Chaplin tok seg tid til å fortelle oss at den lange pausen bandet hadde hatt skyldes «personlig vanskelige perioder» som både ham selv og låtskriver og keyboardist Tim Rice-Oxley hadde vært igjennom før de omsider kom sammen med Hughes og multi-instrumentalist Jesse Quin for å skrive låtene til den nye skiva, og hvordan det krever «musikk og vennskap for å komme deg ut av mørket», før han introduserte “Strange Room”, låta som han føler best beskriver følelsene som ligger bak den nye skiva. Store deler av publikum var dessverre ikke særlig interessert i Chaplin’s rørende betroelser, og klarte i stor grad å overdøve denne lavmælte og personlige låta med sin evinnelige skravling.
Konserten dro seg mot klimaks da Keane spilte ut tre av sine trumfess på rappen – vi snakker om “Bedshaped”, “This Is The Last Time” og “Somewhere Only We Know”. Publikum hadde fortsatt energi nok til å kauke med. Ekstranumrene bød på en ny låt; “I’m Not Leaving”, den fengende “Crystal Ball” fra “Under the Iron Sea”, og endelig “Sovereign Light Cafe”, en av hjertevarmerne fra “Strangeland” – ren nostalgi. Og det er absolutt ikke noe galt i nostalgi. Undertegnede er ikke overrasket over at publikum hovedsakelig var der for de eldre låtene, de som i rettferdighetens navn gjorde at Keane slo gjennom i det hele tatt. Men nå er bandet her med en ny skive som de forståelig nok er ivrige på å presentere for sitt publikum, og ingen musikere skal trenge konkurrere med lyden av en livlig pub en fredagskveld – med mindre de faktsk spiller på en livlig pub en fredagskveld. Forhåpentligvis er ikke publikum blitt pensjonister innen Keane er tilbake, for de leverte en overbevisende forestilling. 4/6
Tekst: Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker