Napalm Records
Mange vil mene at sanger og medstifter Jonas Renkse begår et moralsk svik ved å kontinuere Katatonias eksistens etter at dennes årelange svirebror, gitarist Anders Nyström, mønstret av. At Nyström heller vil fronte 90-tallsmodellert dødsmetall kan neppe klandres andre enn ham selv. Derimot ville det oppleves som et kunstnerisk bedrag skulle Katatonia begraves som følge av ett individs virkelighetsforståelse. Renkse, som har komponert brorparten av bandets materiale siden vannskillealbumet «Tonight’s Decision» (1999), lar årets plate tale sin vinnende sak, og for oss som fant forgjengeren «Sky Void Of Stars» i overkant lettkjøpt markerer «Nightmares As Extensions Of The Waking State» en retur til ensemblets kjerneestetikk. Plata er betydelig mørkere og mindre åpen for flørting med 80-tallets heavy metal. Det er samtidig et album som pålegger publikum aktiv lytting; et karaktertrekk det deler med katalogens bestenoteringer, især «Night Is The New Day» (2009).
Katatonias genialitet hviler på spenningsfeltet mellom det vakre, tilsynelatende enkle, og materialets faktisitet, som stiller tonalt, harmonisk og rytmisk komplekst og eiendommelig. Det tar tid å lodde dybden av Renkses tonedialektikk, men avkastningen er formidabel.
Her forekommer sågar enkeltlåter av totalt ny statur i angjeldende kontekst, og det mesterlige åpningssporet «Thrice» er én av dem. Stykket bygger fra sirlig, resignert tristesse, etterhvert med pulserende bassløp, til et instrumentalbrekk av totalt uforutsett karakter, som inkarnerer ulmende mareritt, med små, delikate midler, mot et abrupt endelikt. Jeg våger den påstand at «Thrice» er bandets nifseste komposisjon noensinne. Tanken på å presenteres omtalte marerittsekvens fra scenen gir virkelig grunn til å oppsøke høstens Katatonia-turné.
Samme konklusjon vedrører «Wind Of No Change», som foruten å være riktig fengende, inkorporerer demonisk korsang, med overveldende hell. Tredje plateinnslag som blokker ut bandets kunstneriske korpus er svenskspråklige «Efter Solen», hvis luftige tekstur av sang og elektrisk klaviatur faktisk fremstår uvanlig fortrøstningsfull, nærmest varm. Jeg blir neppe bestekompis med denne, men plassert nest sist i kronologien tjener låten en klar funksjon. Snarere vil jeg henlede din oppmerksomhet over på «Departure Trails», som ikke bare er «Decima»s tvilling – dog mindre kompositorisk substansiell – men liketil et sonisk giftemål av Renkses unikum, nordisk symfonisk rock og Pink Floyd. Vokalisten innrømmer gladelig at debutplata til Landberk ble instituert som ledestjerne under arbeidet med «Departure Trails».
Instrumentalsekvensene av el-piano og smakfulle gitarsoli, hvor hver tone oppnår maksimal aktelse, setter dagens Katatonia-konstellasjons kvaliteter i dionysisk relieff.
Platesumerisk tiltrer et par billige løsninger underveis som frarøver svenskene terningkast 5, uten at én eneste fan vil miste nattesøvnen, men snarere la seg absorbere av eksalterte mareritt.
4.5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 6. juni 2025.
