Reingold Music
Jonas Reingold, forhenværende blomsterkonge-bassist og nu permanent medlem av Steve Hacketts band, har slitt med å finne tid til sitt hjertebarn, Karmakanic. Ni år etter «Dot» utkommer endelig bandets sjette album, som ingenlunde bryter stilistisk med bandets katalog. Tonedialektisk foreligger eklatante sammenfall med Roine Stolt, Hans Lundin og Neal Morse, hvilket skulle borge for 61 minutter med melodiøs og frapperende instrumentert progressiv rock. Til bords inviteres et koppel musikere fra Reingolds bekjentskapskrets; disse skinner etter tur på et album som, totalt sett, gruser både «In A Perfect World» og «Dot». Noe overraskende er Arena-gitarist John Mitchell gjort til platas førstesanger. Gitt materialets melodiøsitet og dydige lydbildet kan man ikke si annet enn at Mitchells rufsete uttrykk bærer mening. Både Lalle Larsson, Andy Tillison og Krister Jonsson går måtelig berserk under albumets instrumental-introduksjon «Brace For Impact», hvor sistnevntes yppale jazz- og tungrocksolo legger kvalitative føringer. Kjennere av Karmakanic, og særlig mesterverket «Who’s The Boss In The Factory?» fra 2008, vet at Reingold ikke bare er flasket opp på Yes og Genesis, men også folkemusikk, pop og metall. «Transmutation» deler 2008-opusets divertissement og arrangementsinvestering, selv om man kanskje savner et strekk av sørgmodige, skandinaviske folketoner. Pop-progressive «End Of The Road» innestår et ekstensivt og sangvinsk tilslag. Stykket er førsteklasses eksekvert, men en anelse arketypisk og melodisk lettbeint. Da er 80-tallskoloritten «Cosmic Love» å foretrekke. Denne sanker impulser fra tiårets Yes, King Crimson, Genesis og Rush, med forbløffende kredibilitet og glød, og kranses av et skamløst fengende refreng, samt skarpskodd arrangement, hvor akustiske gitarer og megetsigende synthesizere danner sirlig union. For oss som har ventet på en oppfølger til ustyrtelig vakre «Eternally» vil «All That Glitters Is Not Gold» smelte vekk vintersnø. Atter hankes rumenske Lelo Nika inn med blodstenkte tristesse-trekkspill-linjer, improvisert i tråd med tradisjoner for sorg og fortvilelse. Den øvrige teksturen fylles av sirlige fløyter og båndfri bass, toppet av smektende melodikk. Et hjemsøkende, kontrasterende refreng, grunnet på bitende akkordprogresjon, samt intermesso av prog-metallisk valør, sementerer «All That Glitters Is Not Gold» som platehøydepunkt. Dramatiske «Ball And Chain» omslutter symfonisk rock, pop og tungrock, og faller kvalitativt i rygg med skivas dusemente tåreperse. Glemmes skal heller ikke et 22 minutter langt, mangefasettert tittelkutt, hvis instrumentale midtsekvens, frontet av Larssons jazzpiano, i overgang til Dina Höblingers vokalsekvens, pluss stykkets jazzakrobatiske tilslag mot slutten, gjør «Transmutation» til én av platene du behøver å bekjentgjøres i år.
4.5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 7. mars