Lørdag 22.september 2018
Det var duket for en real symfonisk power metal aften på Sentrum Scene denne lørdagskvelden. Hele tre band stod klare for å gi de fremmøtte en skikkelig dose med pompøs metal. Kamelot, Leave’s Eyes og de litt mindre symfoniske og heller ikke særlig pompøse, men mer progressive gutta i Circus Maximus, var mer enn klare for å gi jernet fremfor et fullsatt Sentrum…
Oslos egne Circus Maximus var inviterte til å være «Special Guests» denne kvelden, og har jo et eget forhold til Kamelot, siden bandets eminente vokalist Michael Eriksen tidligere har vært vikarsanger hos amerikanerne på noen konserter. Undertegnede har ikke lagt skjul på sin begeistring for Circus Maximus, og spesielt tredjeskiva «Nine» står høyt i kurs, så nyheten om at de denne kvelden for første gang skulle fremføre «Nine» i sin helhet ble mottatt med jubel. Og de skuffet ikke – CircMax er antagelig Norges beste samling av musikere rent teknisk, så hva kan gå galt når de leverer sin beste skive foran en fullsatt sal på en lørdagskveld? Tja – lyden, blant annet. Glen Møllens bass hadde store problemer på åpninga «Architect Of Fortune», og fra vår plass på venstre side av salen var Michael Eriksens vokal fullstendig druknet, det var nesten ikke mulig å oppfatte et eneste ord av teksten på en eneste låt. Men forhåpentligvis, og visstnok, låt det bedre fra andre steder i lokalet.
Med tanke på at de denne kvelden spilte foran Kamelots fans og ikke bare sine egne, fikk de en vanvittig bra respons, og til tider skulle man tro at de var kveldens headlinere, og ikke Kamelot. Bandet låt som vanlig sykt tett og samspilt, til tross for at de ikke har spilt mange konsertene i år, og min overbevisning om at Mats Haugen er Norges beste gitarist i sin sjanger ble bare styrket i kveld. Under introsoloen på avsluttende «Last Goodbye» strittet faktisk gåsehuden. Setlisten bød naturlig nok ikke på noen overraskelser siden alle visste at her var det fullt fokus på «Nine» – noe som ga oss en sjelden mulighet til å få høre en låt som «Used», som kun er fremført live en eneste gang tidligere. Så til tross for lydproblemer, ble dette en braksuksess som utvilsomt vant Circus Maximus nye fans. Neste gang vi ser de på en scene, er det nok med nye låter fra en ny skive…
5/6 | Geir Amundsen
Med et rykende ferskt album under beltet var det et lite spenningsmoment i hvor mange låter fra “The Shadow Theory” Kamelot ville spille. Stor var derfor overraskelsen at bandet dro flest låter fra sitt forrige album “Haven”, en mer enn fra deres siste. Nok om det. Publikum fikk en relativt god spredning av låter fra hele Kamelot-katalogen, og vokalist Tommy Karevik loset oss trygt gjennom settet, både vokal- og showmessig. Kamelot overlater ingenting til tilfeldighetene og med fare for å få noen på nakken så kan det nesten bli for mye av det gode. Det er uansett en subjektiv opplevelse, men for undertegnede ble det hele en litt monoton seanse denne gangen. Misforstå meg rett, det var fint lite å utsette på opptredenen, men ni låter fra deres to siste album som er forholdsvis like ble i overkant. Undertegnede kunne tenkt seg flere låter fra “The Black Halo” og “Ghost Opera”, og skandaløst nok utelot de “Center of the Universe” fra “Epica”. Det er selvfølgelig naturlig at bandet med Tommy Karevik i spissen fokuserer på nyere låter (post Khan perioden), men det er ingen gode ide å kutte de aller beste låtene, selv om de er ført i pennen av Roy Khan.
Bortsett fra det så trøkket Kamelot bra selv om lyden ikke var helt optimal denne kvelden. Stemningen blant publikum var på topp, og ingen gikk gråtende hjem. Kamelot er et maskineri og leverte nok en gang som så mange ganger før, uten de store overraskelsene. Og helt ærlig så var konserten på samme sted i 2015 hakket hvassere, det manglet i mine ører det lille ekstra denne kvelden. Mulig dette kan tilskrives en litt distre lydmann. Uansett så er det bare å konkludere med at Kamelot fosser videre, og sannsynligvis er de tilbake igjen om et års tid til nok et fullsatt Sentrum Scene…
4/6 | Pål J. Silihagen
Fotos: Anne-Marie Forker
